Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 17. mai 2010

Menighetsdiakoni i Gravatá

NMS har i noen år støttet et menighetsdiakoniprosjekt i Gravatá i Nordøst-Brasil. Arbeidet drives av diakon, Davi Haese. Han er 31 år gammel, gift med Lucélia og har en datter på 7 måneder. Jeg hadde til nå bare hatt kontakt med Davi via mail, men endelig, i forrige uke, fikk jeg anledning til å dra nordover og besøke Davi og familien og se hvordan det går med prosjektet.

Gravatá er en behagelig by å komme til. Temperaturen er fin og hovedgaten gjennom byen koselig med suvenirbutikker og staselig tremøbler som lages lokalt. Det er også mulig å se mange store hus og eiendommer. Bedre stilte folk i fra delstatshovedstaden, Recife, bruker området som feriested. Men en skal ikke dra langt opp i bydelene som ligger i åsene rundt sentrum for å se små hus, forsøpling og stor fattigdom. Davi jobber i en slik bydel. Han er leder for et sosialt senter som tilbyr barn og ungdom ulike aktiviteter og opplæring før og etter skoletid. Til sammen er det rundt 120 barn på senteret hver dag. De får et måltid og så brukes det mye tid på lek og moro! Senteret har opparbeidet seg et stort lager med leker som passer til alle aldersgrupper. De ansatte bruker disse lekene bevisst i undervisning og opplæring. Gjennom leketøy, skal barna få utvikle seg og få trene opp evner og ferdigheter. Det var kjekt å se hvor godt bevarte alle lekene var og hvor godt organisert og gjennomtenkt arbeidet virket på senteret.

Davi leder også en luthersk menighet som har oppstått som et resultat av arbeidet på senteret. I fjor kunne menigheten feire åpningen av et nytt kirkebygg. Det ligger vegg i vegg med senteret og er blitt veldig fint! Menigheten har ca 30 medlemmer, men langt flere deltar på gudstjenester og ungdomsmøter. De fleste er ungdommer, men menigheten har også noen aktive familier.

Inger Øybekk og jeg tilbrakte to dager i Gravatá. Vi fikk omvisning på senteret, fikk hilst på barna og noen ansatte, og vi fikk god tid til å prate med Davi. Vanligvis pleier menigheten å samles i et hjem til bibelstudier hver torsdag kveld, men siden Inger og jeg var på besøk, ble samlingen flyttet til en tirsdag. Det var veldig fint! Vi var hjemme hos en familie som er aktiv i menigheten. Det var et lite hus, og strømmen gikk, men vi tente stearinlys og folk satt overalt der det var mulig, på gulvet, på armlenet, på fanget – og etterpå fikk vi servert kake og brus.

Etter de to dagene hos Davi, ble Inger og jeg igjen enda en dag i Recife før vi tok flyet sammen tilbake til Curitiba. Det er fint å få noen dager sammen med Inger innimellom. Hun kjenner godt forholdene her i Brasil og vi kan dele med hverandre, snakke om arbeidet, om prosjekt og om veien videre for oss begge.

søndag 16. mai 2010

Menighetsbesøk!

De siste to ukene har jeg vært på tur! Først var jeg én uke i innlandet av delstaten São Paulo og så dro jeg nordover til Recife og Gravatá. Det har vært noen innholdsrike dager! Jeg vil begynne fra begynnelsen og fortelle litt om hva jeg har sett og opplevd.

Tirsdag 27. april fikk jeg besøk av Karin Fjose Olsen som sitter i landsstyret til NMS. Hun kom for å bli bedre kjent med arbeidet som NMS støtter her i Brasil. Det var kjekt med besøk! Vi hadde noen fine dager sammen. Og så håper jeg at jeg klarte å vise litt av hva vi driver med her i landet;)

Etter å ha vært noen dager i Curitiba og besøkt et diakonalt prosjekt i utkanten av byen og FATEV, dro vi fredag kveld den 30. april med buss til Andradina. Dette var en misjonsreise med studenter fra FATEV som vi har planlagt i lang tid. Vi leide en minibuss med plass til 27 personer, til sammen var det 24 studenter + Whanderson fra Missão Zero, Karin og meg. Reisen til Andradina skulle ta ca 9 timer, men med en dårlig (og billig!) buss ble vi litt forsinket. Vi brukte 13 timer og kom akkurat tidsnok til middag kl.12 lørdag 1. mai.

Menigheten i Andradina var den andre menigheten Missão Zero var med på å starte og prosjektet ble satt i gang i 1993. Vi reiste til Andradina for å hjelpe menigheten med en evangeliseringsaksjon. Etter middag, ble vi delt i 5 grupper – hver gruppe med en lokal leder fra menigheten. Så dro vi ut til hvert vårt område i bydelen og gikk sammen to og to på husbesøk. Vi inviterte til utendørsgudstjeneste i gaten foran kirken på kvelden og til ulike aktiviteter for barn og voksne som ble arrangert i løpet av ettermiddagen (f.eks hårklipp, blodtrykksmåling, ansiktsmaling, papirbretting osv). Vi banket på dørene med et ønske om å lytte, prøve å forstå og gjerne få muligheten til å dele noen ord fra Bibelen, be i lag og vitne om hva Jesus betyr for oss – hva han har gjort og fremdeles gjør i livene våre. Det er spennende å være med på husbesøk. Folk i denne delen av landet er nok mer reserverte enn for eksempel i Nordøst-Brasil, men likevel langt mer åpne og glade for at noen banker på døren enn jeg tror er vanlig i Norge. Av og til ble vi stående ved dørterskelen, mens andre ganger fikk vi komme inn. Noen ganger var besøket ferdig på under ett minutt, mens andre ganger kunne det ta et kvarter eller gjerne enda lengre tid.



Om kvelden ble det satt opp stoler ute i gaten og menigheten hadde rigget opp en stor scene med lys og lyd. Vi var spente på hvor mange som ville komme! Whanderson talte, en gjeng studenter ledet lovsangen, en gutt framførte en sang han hadde laget selv og noen av studentene hadde også fått tid til å øve inn et teaterstykke sammen med noen av ungdommene i menigheten. Vi ble en god forsamling – det var en kombinasjon av studenter fra FATEV og menighetsmedlemmer, men det kom også noen som ikke hadde vært i kirken tidligere. Flere studenter kunne fortelle at de om kvelden hadde truffet igjen folk de hadde besøkt i løpet av dagen. Nå er det opp til menigheten å bevare kontakten og følge disse menneskene opp videre i ukene som kommer.


Studentene måtte sette seg på bussen igjen allerede søndag formiddag. Det ble en lang reise for dem bare for én og en halv dag, men de var veldig fornøyde og ved godt mot. Whanderson, Karin og jeg ble igjen en dag til i Andradina og var med på gudstjenesten søndag kveld. Studentene hadde brukt like lang tid på reisen tilbake til Curitiba og hadde først kommet fram i halv tre-tiden natt til mandag. Det ble nok litt slitsomt for alle dem som var nødt til å dra på jobb bare noen timer senere!

NMS var med på å starte to menigheter sammen med Missão Zero i delstaten São Paulo. Nå er de norske misjonærene reist tilbake til Norge, men menighetene drives videre av brasilianske arbeidere og NMS bidrar økonomisk med støtte. Den første menigheten vi besøkte ligger i byen Santa Fé do Sul. Her traff vi Hilton og Edla, et ektepar som nærmer seg pensjonsalderen og som har vært engasjerte i Missão Zero sitt arbeid i mange år. Vi ble et par dager sammen med Hilton og Edla. En kveld fikk vi treffe menighetsrådet og vi var også med på besøk til noen av medlemmene i menigheten. Hilton var svært glad for at alle papirene nå endelig er kommet i orden angående tomt og byggetillatelse. Vi fikk se kirketomten og nå vil det ikke ta lang tid før byggeprosessen kommer i gang. Det blir en spennende tid for menigheten!




Bare en liten halv time fra Santa Fé do Sul ligger byen Aparecida do Taboado. Missão Zero arrangerte en evangeliseringsaksjon i denne byen i 2007 og et ektepar fra menigheten i Santa Fé do Sul ble værende igjen som misjonærer. Vanusa og Carlos hadde noen tøffe år i starten, men det var oppmuntrende å treffe dem nå og høre om menighetsarbeidet og deres tanker om framtiden. De har funnet seg et bra hus der den fremste delen kan brukes som kirkerom og den bakerste delen som misjonærbolig. Carlos har klart å kjøpe seg et bilverksted, mens Vanusa har sluttet i jobben på det lokale supermarkedet og jobber nå heltid som arbeider i menigheten. De har en trofast gjeng som deltar på gudstjeneste, og i løpet av uken jobber de særlig med bibelstudier og bønnesamlinger.


Fra Santa Fé do Sul reiste vi videre til São José do Rio Preto. Her traff vi Tiago og Graciele. Tiago gikk på Hald Internasjonale Senter for noen år siden og har også studert på FATEV. Nå har han overtatt ansvaret for menigheten i São José do Rio Preto. Det har heller ikke bare vært lett. Tiago har gitt uttrykk for at det kan være tungt å stå i spissen for et nybrottsarbeid alene, men denne gangen møtte vi en ganske så optimistisk Tiago. Han har kommet i kontakt med et kirkeplantingsnettverk som har spredd seg til mange byer i Brasil. Det har utgangspunkt i en menighet som jobber med cellegrupper og som arrangerer weekender med intens undervisning og ganske sterke oppfordringer om å ta personlig valg og inngå forpliktelser. Tiago hadde deltatt sammen med tre andre fra menigheten på en slik weekend og det hadde ført til fornyelse og økt engasjement hos alle fire. Nå har han regelmessige møter med pastoren i denne menigheten og sier at han har truffet et nettverk og en modell for kirkeplanting som han har tro på og som har vil prøve å implementere også i den lutherske menigheten.


Vi hadde bare tid til å bli én natt i São José do Rio Preto. Vi fikk truffet noen av kirkens medlemmer og sett lokalene som kirken leier. Torsdag ettermiddag satte vi oss på flyet tilbake til Curitiba og allerede på fredag hadde Karin retur billett til Norge.
Dette var et lite referat fra den første turen min. Etter en helg i Curitiba, la jeg ut på en ny reise, denne gang nordover – men det får jeg fortelle mer som siden!