En intens, inntrykksmettet og opplevelsesrik uke i Mali er over. Det er bare 10 dager siden jeg reiste fra Curitiba, men det virker mye lengre. Det har skjedd så mye i løpet av denne tiden. Jeg har blitt kjent med mange flotte kolleger i NMS, har hørt spennende undervisning, fått et innblikk i NMS sitt arbeid i andre land og ikke minst har jeg fått sett litt av Mali og lært litt om de ulike folkegruppene og kulturene som finnes der.
Her ser dere litt av gjengen på båttur på elven, Niger. Vi hadde utflukt en ettermiddag for å besøke noen fulanere som bor i elvedeltaet.
Ingvald er en tidligere Mali-misjonær som nå er tilbake på feltet for flere kortere perioder. Han kan mye om fulani-kulturen og har mange kontakter blant folket. Det var veldig spennende å høre ham fortelle, og så er han jo så flott kledd! Nesten som en innfødt, kanskje bortsett fra skoene, og ryggsekken... 
En ettermiddag var jeg blant de heldig utvalgte som fikk besøke en nomadelandsby. Dette er også fulanere. De er gjetere og driver med kveg. Av utseende er de høye, tynne og rake i ryggen. De går flott og fargerikt kledd, er stolte, beherskede og et rolig folk. 
Ingvald fikk behandle såret til en gutt som hadde brent seg. Vannblemmen hadde sprukket og moren hadde fått i råd fra de andre å strø sand i såret. Den stakkars gutten gråt og det gjorde sikkert veldig vondt. Ingvald vasket såret rent og forbandt det med et stykke tøy som han rev løs fra turbanen sin. Omsorgen gjorde inntrykk. Ofte er det ikke så mye som skal til, og så mye bedre en liten barnehånd kan bli dersom bare moren får den informasjonen og opplæringen hun trenger.
Mennene var ute med kveget og bare kvinnene og barna var igjen i landsbyen. Vi ble tatt veldig godt imot og tilbudt både vann og melk. Denne lille nomadelandsbyen ligger bare noen ganske få kilometer fra byen, Sévaré. Likevel har de fleste barna aldri vært i byen. De går ikke på skolen og dagene tilbringes i landsbyen. Vannet hentes fra en liten dam oppe på et lite platå og er ikke rent. Bare et steinkast unna ligger en annen liten landsby, men der bor jordbrukerne. De er ikke fulanere og snakker et annet språk, har en annen kultur og bor i andre hus. Ingvald fortalte at de prøver å leve i fred med hverandre og bytter gjerne litt varer, men ellers har de ingenting med hverandre å gjøre.
Mange tanker gikk gjennom hodet mitt etter dette landsbybesøket. Hva skjer når de blir sjuke? Hvilken forskjell kunne det vel ikke gjort med rent drikkevann? Globaliseringen og den moderne verden har nådd Mali også. Hvordan skal barna fra denne landsbyen klare seg i møte med alt det nye uten noen form for skole og opplæring?
Thailand-misjonærene, Mildred og Solveig, fikk seg mange gode venner blant barna i landsbyen vi besøkte i elvadeltaet. Det var stas å få holde i hånden! :) Vi hadde følge av en stor barneflokk gjennom hele landsbybesøket. Koselig! 
Alltid kjekt med bilder! Og veldig gøy å få se seg selv etterpå. Her er Odd Bjarne omgitt av en skokk forventningsfulle gutter. Det ble kultursjokk på kultursjokk for en Japan-misjonær fra Sørlandet. 
En liten gutt har funnet den trygge hånden til Mali-misjonær, Stina. 
Jeg blir så imponert over disse afrikanske jentene som bærer alt mulig på hodet! - for en balanse, og for en styrke!
Hva spiser de i Mali? Hirse er visst svaret. Og hvis jeg ikke tar helt feil, er det hirse som er på dette bildet. De lager hirsegrøt og hirsesuppe. Grøten serveres gjerne med en slags mørkegrønn bladsaus. Jeg uttrykket litt skuffelse over at vi aldri fikk smake denne tradisjonelle maten, men ut fra reaksjonen til nettopp utreiste Mali-misjonær, Frode, så bør jeg visst bare være glad til. Lokal mat kan være en utfordring! Lykke til, Frode!
I elven foregår det meste... her har vi klesvask, oppvask, kroppsvask... osv. 
Det dyrkes ris i elvedeltaet. Det må være et av Guds mange under! Tenk at det går en stor elv nesten rett inn i ørkenen og ut igjen, og at bare noen mil fra Sahara står rismarkene i vann... 
Turbaner selges i mange flotte farger! 
Søndag ettermiddag fikk alle som var friske nok til det, besøke en dogon landsby. Vi fikk med oss en lokal guide som var veldig åpen og flink til å fortelle. Dogon landsbyen var veldig fint organisert, rein og ryddig. Midt i byen ligger stedet der de eldste møtes. Det er kunnskapens og visdommens sted der konflikter tas opp og løses. Huset er spesielt med et veldig lavt tak. Vi fikk vite at det lave taket var til for at folk måtte besinne seg. Det nytter ikke å fare opp i sinne hvis du slår hodet i taket! Besøket i dogon landsbyen gjorde inntrykk. Særlig alt det vi fikk vite om omskjærelsesritualene og animismen som ligger djupt bak den overfladiske islamske fasaden. Her var det snakk om gamle overleveringer, tradisjoner, fetisjer som blir levende, ofringer og eldste som bor i grotter og blir vasket rene av slanger. 
Til slutt et bilde av en gammel mann og sitt esel. Jeg tror ikke han er fulaner, selv om jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å se forskjell på folk; på hvem som var fulani, dogon, bobo, bozo, khassonke, bambara, senufo, osv. Det finnes mange folk, mange språk og mange kulturer i Mali. NMS jobber blant fulanifolket. Det er startet en kirke og mange av misjonærene oppsøker fulanilandsbyer og driver med evangelisering. Det er et arbeid som går seint, som krever tålmodighet og utholdenhet. Jeg forsto så pass i løpet av uken at en fulaner ikke bare blir revet med og tar store impulsavgjørelser. Tilliten må vinnes og budskapet som forkynnes må også vises i praksis gjennom levd liv.
