Luthersk Universitetsmisjon

Det er sjelden at brasilianere er tidlig ute. Stort sett har jeg vent meg til at forespørsler kommer i siste liten, men denne gangen kom henvendelsen tidlig. Den kom faktisk så tidlig at jeg nesten hadde glemt at jeg for syv måneder siden sa ja til å tale på en weekend for universitetstudenter i Florianópolis. Jeg må innrømme at jeg var litt spent da jeg satte meg på bussen og gjorde meg klar til den fem timers lange turen sørover. Det var studentpresten som hadde invitert meg til å komme, og selv om jeg ikke kjenner så mange i Florianópolis, så hadde jeg hørt om denne studentgruppen som forkortet kaller seg MUNIL (Luthersk Universitetsmisjon).


Vi møttes ved universitet og dro med buss til et strandhus helt i sørspissen av øya Santa Catarina. Guttene slo opp telt i hagen og jentene ryddet plass til oppblåsbare madrasser inne på golvet. Til sammen var vi ca. 40 deltakere, de fleste i alderen 20-30 år. Temaet jeg skulle tale over var ”Kristenlivets ulike faser”. Jeg presenterte fire ulike faser som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Mellom hver fase hadde jeg satt av tid til samtale, og det var tydelig at denne gjengen er vant til å dele med hverandre og snakke sammen om hva de tror på.

Det må være flott å komme som ny student til en storby som Florianópolis og møte et studentfellesskap slik som MUNIL. Gruppen har faste møter hver onsdag og lørdag kveld, og tilbyr i tillegg bibelstudier og weekender. I år feirer MUNIL 30 års jubileum. Det er ventet at mange av de gamle medlemmene vil dukke opp på jubileumsfesten. Flere av dem kan fortelle om medstudenter som stadig inviterte til møter i MUNIL. Til slutt ble de med, kanskje for å få slutt på maset, og opplevde til sin overraskelse å komme inn i et godt miljø der de fikk venner og etterhvert også ble kjent med Jesus. MUNIL ønsker å være et sted der studenter kan finne et kristent fellesskap og bli bevart i troen. De er åpne for samtaler og det skal være lov å uttrykke tvil og usikkerhet. Men samtidig er studentene i MUNIL tydelige på at de har en oppgave; midt i en urban universitetskontekst er de er kalt til å være Kristi vitner for lærer og medstudenter.



(Det kommer også til å stå om MUNIL i Misjonstidende)

Idaiane

For en stund siden skrev jeg et stykke til et samtalehefte som utgis hvert år av NMS. Men jeg synes historien og vitnesbyrdet til Idaiane er så flott at jeg fikk lyst til å dele det med dere som følger bloggen min også.

Idaiane er ei sjarmerende og glad jente. Hun er 23 år gammel og har akkurat kommet til Curitiba for å studere teologi på FATEV. Det er en stor overgang å komme til Sør-Brasil. Her er det kaldt, folk flest er hvite og på gata har alle det travelt og fyker forbi uten en gang å hilse. Det er store kulturforskjeller fra nord til sør i Brasil, og for Idaiane er det nesten som å komme til et annet land. Men likevel er hun optimistisk og glad for endelig å begynne på teologistudiet.

Idaiane har vært kristen i snart tre år. Det begynte med at Missão Zero arrangerte en misjonskampanje i byen hennes, José de Freitas, i januar 2006. Idaiane forteller at hun var tilstedet på nesten alle kveldsgudstjenestene i byparken. Hun likte så godt lovsangen og alle fortellingene, men hun holdt seg i bakgrunnen og gikk aldri fram til forbønn. Likevel ble hun med på bibelstudiene som ble startet i den nye kirken. Hun hadde mange spørsmål og kan fortelle om lange samtaler med presten. Etter en stund ble hun med på menighetens trosopplæring, og før året var slutt, kunne hun stå fram og bekjenne at hun var blitt en kristen.

Idaiane elsker å lese og oppdaget fort den store bokhylla til presten. Der fant hun bøker om kirkens historie, om Luther og om misjon i andre land. Hun meldte seg også på et fjernstudium i teologi og jobbet seg ivrig gjennom alle de 10 bøkene.

I 2007 startet Missão Zero en to-årig bibelskole i Nordøst-Brasil. Idaiane reiste hver måned en hel natt med buss for å delta på en intensiv helg med undervisning. Med tårer i øynene forteller hun hvor takknemlig hun er for at mennesker som hun ikke en gang kjenner, støttet dette prosjektet slik at hun kunne få penger til å reise og mulighet til å lære mer om det hun tror på. Alle modulene var bra, men særlig godt likte hun undervisningen om misjon og den praktiske hjelpen hun fikk til å forberede prekener.

Idaiane mistet foreldrene sine tidlig og har bodd mange år hos fjerne slektninger. De er ikke kristne og syntes det var en fjern tanke at Idaiane skulle reise til andre siden av landet for å studere teologi. Igjen og igjen fortalte de henne at teologien verken ville gjøre henne rik eller sikre henne noen trygg framtid. Men Idaiane kjente seg sikker på at dette var Guds vilje, og til slutt lot slektningene henne dra. Drømmen er å bli misjonær, men først skal hun lære mer og bli bedre utrustet. ”Jeg vet at jeg ikke bare kan få toppkarakterer”, sier hun, ”men jeg skal i alle fall prøve!”.

Comunidade Cristã Liberdade

På lørdag var jeg igjen på gudstjeneste i menigheten "Cristã Liberdade", eller "Kristen Frihet". Dette er en menighet startet av to av studentene våre på FATEV, Tia Lipa og sønnen hennes, André. Tia Lipa er ei herlig dame på rundt 50 år. Hun begynte på FATEV for 3 år siden fordi hun ble oppsøkt av så mange mennesker som ønsket å snakke med henne om livene sine, om Jesus, om tro og om tvil. Tia Lipa hadde egentlig ikke invitert noen, men hun er ei åpen og god dame som ber mye og som virkelig har overgitt livet sitt til Gud. Ryktet om Tia Lipa spredde seg fort og hver dag hadde hun folk på døra som hun tok i mot, lyttet til og ba for. Men nå kjente hun behov for å lære mer og bli bedre utrustet til å betjene alle disse menneskene som bare fortsatte å strømme til huset hennes.

Året etter at Tia Lipa begynte på FATEV, begynte også sønnen hennes, André. Han er 29 år og bor alene sammen med moren sin i gaten rett bak FATEV. Andrés store interesser er jujutsu, musikk og Jesus. Jeg kjenner få mennesker som snakker så naturlig om troen sin og som tilbringer så mye tid i bønn og lovsang hver dag. Etterhvert har det vokst fram en menighet i hjemmet til Tia Lipa og André. Stua blei for liten til å romme alle, og Tia Lipa bestemte seg derfor for å lage et overbygg over gårdsplassen og dette fungerer nå som kirkerom. Det er lenge siden Tia Lipa sluttet å regne huset sitt som sitt eget. Hun har gitt det over til Gud og han har laget en kirke av det. Nå er menigheten registret og den har fått eget navn, "Kristen Frihet". Det er et passende navn. Gudstjenestene hjemme hos Tia Lipa er annerledes enn det meste jeg er vant til, men jeg liker meg der. Det er noe ekte, livsnært og troverdig over det som skjer der. Talene får jeg ikke alltid like mye ut av, de blir litt for bråkete for min smak, men det er tydelig at folk blir rørt og liv blir forandret.


På lørdag skulle menigheten feire nattverd for første gang. Tia Lipa følte seg litt usikker på hvordan hun skulle gjøre dette og inviterte meg til å være med og ta ansvar for nattverdsfeiringen. Sammen planlagte vi hvordan handlingen skulle gjennomføres og vi lagde klart et fint bord med brød og vin. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi var litt over 20 voksne på gudstjenesten og 6-7 barn. Menigheten hjemme hos Tia Lipa har ingen tydelig struktur, visjon eller uttalt teologi. Noe av dette vil nok kanskje presse seg fram etterhvert, men foreløpig er det ganske enkelt en forsamling av søkende mennesker som elsker Jesus og som kommer sammen for å lovprise Gud, dele Ordet og be sammen og for hverandre.



Det er en del slike frie menigheter rundt om i Brasil. Det er ikke alltid like lett å vite hvordan en skal stille seg til slike initiativ. Dessverre skjer det alt for ofte at dominerende og maktsjuke mennesker erklærer seg selv som pastorer og danner menigheter som undertrykker og sårer mange mennesker. Men så finnes det også mennesker slik som Tia Lipa, som aldri har bedt om å komme i fokus, men som har stilt seg til Guds disposisjon og som Gud har valgt å bruke til å lede og forkynne for mennesker.

Jeg har vært på gudstjeneste hos Tia Lipa flere ganger og vil nok fortsette med å stikke innom innimellom. Når jeg er hos Tia Lipa, må jeg legge av meg det meste av min ellers sterke trang til å ha kontroll, planlegge og være forberedt. Jeg kan aldri vite hva som vil skje hos Tia Lipa. Kanskje vil hun be meg om å tale, kanskje holde et vitnesbyrd, kanskje synge en sang, kanskje be for sjuke.... hos Tia Lipa blir grensene mine utvidet og troen min testet.

Alexandre sitt vitnesbyrd

Vi har mange flotte studenter på FATEV. Når jeg tenker på hvor vanskelig en del av dem har hatt det i oppveksten, er det et stort under å se dem fungere så bra i dag.

Alexandre er 26 år og går i 3. klasse. Han forteller at han ikke var noe ønsket barn. Faren har han ingen minner om og moren var ung og rusavhengig. Hun var for det meste ute og Alexandre ble overlatt til seg selv. Etterhvert ble han plukket opp av ei tante, men hun ville heller ikke ha ham og sendte ham fra det ene ukjente menneske til det andre. Resultatet ble at Alexandre rømte til gata. Allerede som 8-åring hadde han fått smaken på alkohol, og nå ble rusmidlene stadig sterkere. Han sier selv at situasjonen var håpløs. Ingen hadde tro på ham, ikke en gang han selv.

Så kom han til et evangelisk senter for avrusning. Her møtte han for første gang mennesker som virkelig så ham og brydde seg om ham. Da oppholdet på 6 måneder var over, inngikk Alexandre en avtale med Gud. Han skulle be forstanderen om å få bli ett år til som frivillig medarbeider og hvis forstanderen gikk med på dette, hadde Gud ett år på seg til å vise seg. Dette året ble det store vendepunktet. Gud grep inn i livet hans og forandret ham på en måte han har vanskelig for å sette ord på. Da året var slutt, ble Alexandre oppfordret til å studere teologi og kom til Curitiba.

Jeg husker Alexandre den første tiden på FATEV. En beskjeden gutt som holdt seg litt for seg selv, men som alltid stilte opp og hadde et varmt smil. Uten tvil har han hatt sine nedturer og tøffe kamper, men i dag er han én av våre beste studenter. Han er trygg på seg selv, fungerer godt i jobben og får stadig flere oppgaver i menigheten. I april skal han gifte seg med ei flott jente som heter Karlana. Han stråler med tanken på å endelig få egen familie. Og når jeg spør om planene for framtiden, røper han at han har en stor drøm om å en dag adoptere et barn.

Når alle andre har gitt opp, er Gud fremdeles trofast og kan skape en forandring. Dette er det Alexandre har erfart og dette er hans vitnesbyrd.

(Alexandre sitt vitnesbyrd kommer også på trykk i Misjonstidende)