Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 7. desember 2009

Gudstjeneste og skoleavslutning på FATEV

Fredag var siste skoledag på FATEV for i år. Vi hadde en fin nattverdsgudstjeneste med deltakelse av skolekoret. De sang kjempefint!



Skolekoret! Dirigent: Mariana.


Cicinho, Bruno og Dione

Elania, Mahyara, Nelle og Danielle

Charles, Mariana, Lydia, Paula og Priscila


Nattverd og bønn


Mahyara og Rossana leder lovsangen.




fredag 4. desember 2009

Opptaksprøver på FATEV

I morgen, lørdag 5. desember, er det klart for opptaksprøver på FATEV. Jeg tror vi har ca. 12-13 som har meldt seg på til nå. Det er flott, men vi håper fremdeles at tallet vil stige og at vi klarer å passere 20 fram til skolestart i februar.

Studentene våre kommer jo fra hele landet, og Brasil er stort! Det er derfor ikke alle som kommer til Curitiba for å ta opptaksprøven. Vi prøver å være fleksible og legger til rette for at folk kan ta opptaksprøven også på hjemstedet sitt. Da pleier presten eller en annen i menigheten å sitte vakt og sende inn prøven til oss etterpå.

Men jeg tror omtrent halvparten av de innskrevne vil være på FATEV i morgen. De skal ha en prøve i bibelkunnskap, en i allmennkunnskap og så må de skrive en slags stil om et aktuelt tema.



Jeg må bortom skolen en tur i morgen:) Egentlig har jeg ikke noe ansvar, men jeg er spent på å treffe de nye studentene. Det er alltid gøy med et nytt skoleår og en ny flokk 1. klassinger!




tirsdag 1. desember 2009

Jul i Curitiba

Det er litt merkelig at jeg nå forbinder jul med sommer og varme. I Brasil er det vanlig å feire jul på stranda og det frister mer med friske fruktdrikker og is enn med gløgg og risgrøt. Den første gangen jeg feiret jul i Brasil, syntes jeg det var rart å kombinere palmegreiner med julelys, men etter hvert har jeg fått meg noen juletradisjoner som gjør at jeg kommer i god julestemning selv om gradestokken passerer 30 grader.

Midt på dagen er det ikke mulig å se alle julelysene i Curitiba, men så snart det blir mørkt, kommer all juledekoren til syne. Det er flott å ta en kveldstur rundt i byen og se på alle de opplyste julekrybbene som finnes i mange forskjellige størrelser og varianter. Men det jeg virkelig gleder meg til når jula nærmer seg, er alle barna som synger julesanger fra vinduene til bankbygget midt i gågata.





Dette er en forestilling som gjentas flere kvelder i uka gjennom hele adventstida. Banken HSCB har et stort og praktfullt hus på 3 etasjer med høye vinduer. I alle vinduene står til sammen 160 barn og synger julesanger mens de danser og holder fargerike flagg, dusker eller opplyste hjerter i hendene. Folk kommer tilreisende fra hele landet for få med seg ”Julen i palasset”. I fjor var det over 15 tusen tilskuere i gaten den første kvelden og til sammen regner en med at ca 200 tusen mennesker så forestillingen.

Barna som deltar er mellom 7 og 12 år gamle og er tilknyttet sosiale program som banken støtter. I alt blir det valgt ut barn fra sju institusjoner i byen. Det er stor konkurranse om å få være med i forestillingen. For barn som ellers har kommet skjevt ut og har en vanskelig bakgrunn og livssituasjon, er det stort å bli plukket ut til å være med på en så stor og berømt forestilling. Det kristne julebudskapet er alltid tydelig både i sangene og i historien som binder forestillingen sammen. Målsettingen med arrangementet er å bringe håp og et budskap om at det er mulig med forandring og en bedre framtid. Arrangementskomiteen sier at ”barns drømmer kan være store, men med tro på Jesus og på seg selv, kan drømmer realiseres og bli til virkelighet”.

Hvis det er noen som har lyst til å se og høre barna, kan dere søke på ”Natal HSBC” på http://www.youtube.com/

fredag 27. november 2009

Skoletur til Itaperuçu

Noe av det jeg synes er spennende med å jobbe på FATEV, er all praksisen og alle turene som blir arrangert for at studentene skal bli kjent med ulike typer misjonsprosjekt og diakonale arbeid. Det hører med til jobben min å legge til rette for og delta på disse turene. Vanligvis prøver vi å tilby to til tre turer i året.



Noen ganger reiser vi langt av gårde med fullsatt buss og hjelper menigheter med husbesøk og evangeliseringskampanjer, andre ganger er det kortere turer og mer sosiale prosjekt. Den siste turen vi hadde var til en liten by som heter Itaperuçu. Byen ligger 36 km fra Curitiba og er en av de fattigste byene i delstaten. Arbeidsledigheten er betydelig, veiene er dårlige, det sirkulerer mye narkotika blant ungdommene og helse- og utdanningstilbudet er mangelfullt.

Men det bor en familie i Itaperuçu som for 12 år siden overtok et arbeid som kalles Horebfjellets Treningssenter. Sammen med mange andre frivillige og ansatte har ekteparet Bebeto og Suely satt i gang en rekke tiltak som har som mål å forbedre livskvaliteten til byens befolkning. I tillegg til å ha startet en menighet tilknyttet Vinyard, har de prosjekter innen helse, utdanning, idrett, kultur, fritid, sosial inkludering, sysselsetting og samfunnsutvikling.

Bebeto jobber ut fra en veldig enkel strategi som minner mye om det kjente mottoet ”What Would Jesus Do?”. For Bebeto handler det om ”å se, føle og handle”. Han sier at først er det nødvendig å se; se hvilke behov som finnes; se hvordan har folk det. Så må vi føle. Hvilke følelser ville Jesus kjent på i møte med det vi ser? Til slutt må vi la det vi har sett og følt lede oss til handling, med Bibelen som rettessnor.

Bebeto bruker ikke masse tid på å preke og forkynne, men det er lenge siden jeg har møtt et menneske som kunne lære meg så mye om hva det vil si å være Jesu kropp her på jorden. Det var tydelig at han kjente Bibelen ut og inn, men det ble aldri teoretisk noe av det han sa. Alltid var det knyttet opp til personlig erfaring og praksis.
Studentene ble sterkt berørt av det de fikk se og oppleve sammen med Bebeto i Itaperuçu. Særlig tror jeg det gjorde inntrykk på Charles i 3. klasse. Han er vanligvis ikke den som snakker mest, men nå hadde han stadig spørsmål, og det var tydelig at arbeidet tiltalte ham. Noe av hensiktene med disse turene er jo nettopp å presentere studentene for ulike typer arbeid og å hjelpe dem med å finne sitt tjenesteområde. Mye tyder på at Charles drar tilbake til Itaperuçu i ferien for å tilbringe noen uker sammen med Bebeto på Horebfjellets Treningssenter.

(I januar kommer det et innlegg i Misjonstidende om turen til Itaperuçu)

søndag 8. november 2009

Noen bilder fra FATEV!

Mário og Idaiane har det morsomt i korridoren.

Idaiane og Thiago.

André leder lovsangen.

Rossana, Diogo og Nelle jobber med et gruppearbeid.

Lydia og Ana Aline.

Studentene på FATEV har alltid med seg Bibelen på gudstjeneste.

Fredagsgudstjenesten på FATEV.

Elaine og Marcos ser sammen.

Mariana dirigere det nyoppstartede skolekoret.
Alessandra og Charles studerer.

Her står bilen min parkert utenfor skolen.

mandag 2. november 2009

En trist måned

Noen av dere husker kanskje Alexandre som jeg skrev om for noen måneder siden? Han går i 3. klasse på FATEV og giftet seg tidligere i år med ei herlig jente som heter Karlana. Alexandre har ei vond fortid å se tilbake på, men jeg kjenner ham som en flott gutt som gjerne vitner om alt det Gud har gjort i livet hans. For snart en måned siden ble Alexandre og Karlana utsatt for ei alvorlig motorsykkelulykke. De var på vei til kirken, men ble påkjørt av en sjåfør som ikke overholdt vikeplikten.

Det har vært ei trist tid etter ulykken med daglige sjukehusbesøk. Karlana kom heldigvis lett fra det, men Alexandre slo hodet kraftig og lå i kunstig koma de to første ukene. Legene la ikke skjul på at situasjonen var svært alvorlig og oppfordret oss til å be om at Gud måtte berge livet til denne flotte gutten. For meg var det en ny erfaring at leger oppfordrer de pårørende til å be, men er det noe vi har gjort denne måneden, så er det å be. Vi har kommet sammen i kapellet på skolen og jeg vet om mange kollektiv der studenter har vært samlet i bønn.

Denne ulykken har berørt studentene sterkt. Jeg har merket en sterk tro og forventning om at Gud skal gripe inn og gjøre et under, men sammen med den store troen, har også de store spørsmålene meldt seg. Hvorfor måtte dette skje? Er det Guds vilje? Kan graden av vår tro og intensiteten i våre bønner påvirke Gud? Jeg tror ikke det finnes noen enkle svar på disse spørsmålene. Vi trenger håpet og troen på at Gud kan og vil gjøre noe. Det er godt å kjenne forventning og tillit når vi folder hendene, men jeg må innrømme at det har vært vanskelig å be ”skje din vilje” disse dagene. Vår vilje og overbevisning om hva Gud bør gjøre er så sterk. Det er godt at Gud tåler at vi øser ut for ham all vår fortvilelse, gråt og bekymring. Gud hører alltid når vi ber selv om han ikke alltid svarer oss slik vi skulle ønsket. Midt oppi alt det som har skjedd, tror jeg at flere av studentene har fått utvidet sitt gudsbilde. Gud er ikke bare en Gud som gjør under, han er også en kjempende, nærværende og medlidende Gud.

Heldigvis har Alexandre vist en positiv utvikling de siste dagene! Det virker nå som at han er utenfor livsfare og det gikk greit å vekke ham fra koma. Leger og sykepleiere virker overrasket over forbedringen han viser dag for dag. Han kjenner stort sett folk igjen, har bevegelse i armer og ben og klarer å snakke. Fremdeles er han svak, roter en del og sliter med hukommelsen, men det virker som Gud igjen har grepet inn og gjort et under i livet til Alexandre. De har fremdeles en tøff tid foran seg, dette unge ekteparet, men vi skal prøve å stille opp for dem så godt vi kan. Og så er det rørende å se hvordan de klamrer seg fast til Jesus og finner trøst og styrke i Guds Ord. Karlana leser fra Bibelen for Alexandre hver dag, og når vi ber sammen, roer Alexandre seg og lukker øynene. Det varierer hvor god kontroll Alexandre har på hvem som er kone, lærer og sykepleier, men det er et spørsmål han til nå aldri har bommet på. Når Karlana spør ”Alexandre, hvem er Jesus?”, er svaret alltid det samme: ”Han er alt!”.

(Dette innlegget vil også komme i Misjonstidende)

onsdag 16. september 2009

Ny luthersk menighet i Laguna

Hvert år i feriemåneden januar, har den lutherske misjonsorganisasjonen Missão Zero drevet evangeliseringskampanjer i Nordøst-Brasil. Mange menigheter har blitt startet som et resultat av dette arbeidet. Men i juli i år skjedde det noe nytt og spennende. Én av kirkesynodene i Sør-Brasil tok kontakt med Missão Zero og ba om hjelp til å gjennomføre en evangeliseringskampanje i byen Laguna i den sørlige staten Santa Catarina. Det er flott å se eksempler på samarbeid mellom de ulike fløyene i kirken! Det er ingen hemmelighet at den mer etablerte delen av kirken til tider har sett med skepsis på enkelte av de nyere bevegelsene som er mer utradisjonelle både i virkemåter og menighetstenkning. Men i de to siste ukene av juli, fikk vi i år være vitner til at Missão Zero og synoden Centro-Sul Catarinense i fellesskap inviterte til kampanje for å forkynne evangeliet og starte en ny menighet.

101 deltakere meldte seg. De fleste kom fra Sør-Brasil, men menighetene i Nordøst sendt også noen av sine medlemmer på den tre dager lange bussturen for å hjelpe kristne søsken i Sør. Alle deltakerne fikk utdelt røde t-skjorter og ble snart gjenkjent i byen som ”de små røde”. Missão Zero hadde med seg møteteltet sitt. Hver ettermiddag ble det arrangert aktiviteter for barn og tenåringer i teltet, og om kvelden var det familiemøte med sang og musikk, teater, vitnesbyrd og tale. Dagen for de små røde begynte med morgensamling med bønn, lovsang, forkynnelse og undervisning. Så ble t-skjortene tatt på og de dro ut to og to for å gå på husbesøk. I alt ble det registrert over hundre mennesker som ønsket å ta i mot Jesus som sin Herre og Frelser.

Mot slutten av kampanjen, kjente åtte av deltakerne seg kallet av Gud til å bli igjen i Laguna og hjelpe den nye menigheten i noen måneder. De utgjør nå et lite team sammen med misjonær George Oliveira Sousa. Det er ikke lenge siden George avsluttet studiene sine på FATEV. Han er fra Nordøst og ble selv kristen gjennom en misjonskampanje som Missão Zero arrangerte i hjembyen hans for sju år siden. Nå har han bestått kirkens opptaksprøve og er i gang med praksisperioden sin på halvannet år. Når han er ferdig med denne perioden, vil han bli ordinert til misjonær i den lutherske kirken.


Den nye menigheten i Laguna og misjonærteamet står overfor en rekke utfordringer. De er allerede i full gang med gudstjenester, bibelstudier og søndagsskole. Men det er krevende å skulle følge opp så mange som er helt i startfasen på trosvandringen. Heldigvis har menigheten og misjonærene mange gode støttespillere og forbedere både i synoden og i Missão Zero.


Jeg håper at prosjektet i Laguna kan motivere til lignende prosjekt og samarbeid i tiden framover. Det er flott å se at Missão Zero får bruke kompetansen sin til å styrke kirkens lokale misjonsarbeid rundt om i synodene.
(Dette innlegget kommer også i Misjonstidende)

torsdag 10. september 2009

Et lite glimt fra FATEV til alle støttespillere i Norge!

Skoleåret på FATEV er delt inn i tre semestre. Akkurat nå nærmer vi oss slutten på en liten ferie før det tredje og siste semesteret starter på mandag. Det var godt både for lærere og elever med en ferie nå. Vinteren har vært lang og kald, og det kan gå ut over både humør og krefter. Men ellers så har jeg stort sett bare positive ting å fortelle fra FATEV. Året begynte med store økonomiske utfordringer, men Gud har vært trofast og pengene har kommet inn på en eller annen måte fra måned til måned. De siste nyhetene fra august, var svært oppmuntrende. Nå er det kommet inn nok penger til at vi vil klare oss ut skoleåret. Dette har virkelig vært et bønneemne og vi takker Gud for alle givere som har gravd ekstra dypt i lommene i år.


Nå i september begynner innskrivningen til neste skoleår. Det er alltid spennende å se hvor mange nye studenter vi vil få. Hvis vi klarer å få et kull på over 20 også neste år, så tror jeg at vi vil være over den største økonomiske kneiken. Men selvsagt er det ikke bare det økonomiske vi er opptatte av, selv om det er viktig for at skolen skal overleve. Også den lutherske kirken i Brasil opplever at mange prester nærmer seg pensjonsalder og behovet melder seg for nye prester og misjonærer. Misjonsorganisasjonen Missão Zero trenger også flere arbeidere til sine misjonsprosjekt og håper å kunne rekruttere blant FATEV’s elever. Det er alltid vanskelig å si hvordan søkningen til skolen vil være, men ut fra antallet telefoner og mailer fra interesserte ungdommer, har vi gode forventninger for 2011.


Vi har en fin gjeng med studenter på FATEV og de har selv engasjert seg for å hjelpe skolen på ulike måter. I begynnelsen av året, laget de t-skjorter og solgte med inntekt til nye datamaskiner til lesesalen. Og for et par måneder siden, tok noen initiativ til oppstarten av et studentkor som kommer til å opptre i menigheter rundt omkring for å gjøre FATEV bedre kjent. Studentene sier ofte at FATEV er familien deres her i Curitiba og jeg tror mange av dem opplever studentfellesskapet og livet ved skolen omtrent som livet i en storfamilie. Diskusjonene kan bli høylydte, meninger ytres med stort engasjement og uenighet er ikke uvanlig, men fellesskapet preges også av omtanke, vennskap, latter og tilgivelse. Det er fint å se at elevene finner hverandre også på tvers av klassetrinnene og at det oppstår gode og nære relasjoner. Dessuten så opplever jeg en ekte vilje og lengsel blant studentene etter å lære mer om Gud og tjene Ham.

søndag 30. august 2009

Jenter på tur!

Endelig begynner vi å merke at sommeren er på vei i Curitiba! Denne helgen har vi hatt strålende vær. Det har vært mulig å gå med t-skjorte både inne og ute, og jeg kunne pakke vekk den ekstra dyna og de tjukke teppene jeg har gjemt meg under de siste månedene.


I går kveld kjente jeg at det hadde vært herlig å komme seg litt ut av byen. Selv om Curitiba har mange fine parker og er flott pyntet med blomster og trær, blir jeg av og til litt lei av høye hus, trafikkerte gater og travle mennesker. Så jeg tok kontakt med mine herlig naboer i 1. etg og spurte om de ville bli med på en liten dagstur, og det ville de! Så ringte vi til Marilia, og hun sa også ja med en gang.


Så i dag har vi vært på tur! Vi kjørte den gamle brosteinsbelagte veien "Estrada da Graciosa" ned til Morretes og Antonina, to veldig koselig byer som ligger nede ved kysten av Paraná. Jeg har tatt denne turen noen ganger nå, men det er så fint at jeg har ikke noe i mot å gjenta turen sammen med tre gode venninner! :)


Vi spiste selvsagt "barreado" som er den lokale spesialiteten, og kombinerte med havets frukter. Kombinasjonen av kjøtt kokt i jerngryte i 24 timer, blandet ut med manjokmel og servert med frityrstekt banan og fisk, reker og krabbe virker kanskje litt rar, men det er kjempegodt!


Det var godt å se havet igjen! Og det var herlig å kjøre gjennom Atlanterhavsregnskogen, gå i koselige gater, kikke i alt-mulig-butikker, vasse i elva og spise hjemmelaget avokadois! Og så var det veldig fint å tilbringe en lang og god søndag sammen med tre utrolig flotte jenter:)

Obrigada Elaine, Lydia e Marilia por um dia muito gostoso!


















tirsdag 25. august 2009

Chá de panela!

Nå er det bryllupstid på FATEV! Dette året er virkelig året for brylluper. Vi hadde allerede noen i begynnelsen av året, og nå kommer neste pulje. Jeg har funnet ut at jeg skal i 5 bryllup på under to måneder, 4 her i Brasil og 1 i Norge.

De fleste bryllupene her i Brasil er studenter som gifter seg med studenter. Noen skal ha både vielse og fest her på skolen, mens andre blir viet i kirkene der de har praksisplass.

En tradisjon her i Brasil er å arrangere "Chá de panela" for brudeparet et par uker før bryllupet. På norsk ville vi kanskje sagt "gryte-te-selskap". Det er ikke te som serveres i gryte, men et teselskap der brudeparet får masse småting til kjøkkenet som gave, f.eks en ause, et par grytekluter, en visp, et skjærebrett osv.

På søndag var jeg i "Chá de panela" til Vaninha og Dione. Begge to holder på å avslutte studiene sine på FATEV. Dione er nesten ferdig, mens Vaninha har ett år igjen. Det er to flotte studenter som jeg har hatt masse med å gjøre.
Gaveutdelingen skjer på den måten at brudeparet får kjenne på pakken og må gjette hva som er inni. Gjetter de feil, får den som har gitt gaven velge et plagg fra en stor kleshaug som paret må ta på seg. Gjetter de rett, får paret velge et plagg som giveren må ta på seg. Vi som gir gaver risikerer altså bare å måtte ta på oss ett ekstra plagg, mens brudeparet kan bli ganske så flott oppkledde etterhvert! Det var sikkert over 30 gjester, og derfor også over 30 gaver!

Her ser dere brudeparet! De ble riktig så fine!