Men før vi kom så langt som til selve utsendelsen, skjedde det noe uventet i gudstjenesten som berørte oss alle. Under lovsangen kom det inn en farget mann fra gata. Han var sannsynligvis litt beruset, men oppførte seg rolig. Forsiktig gikk han opp midtgangen fram til alteret og stilte seg opp rett foran lovsangsteamet. Der stod han under flere sanger helt til han fant det for godt å sette seg ned på en av de fremste benkeradene. Forsamlingen fulgte med og flere var nok litt spente på hvordan situasjonen ville utvikle seg. Den siste lovsangen hadde en flott tekst som handler om at vi retter all vår takk og lovsang mot den eneste som er verdig til å ta imot, nemlig vår himmelske konge. Vi ærer Jesu navn og overgir oss ved hans føtter; vi gir oss helt hen til han som er vår Herre og Gud. Sangen gjorde tydelig inntrykk på vår fargede gjest som på ny gikk ut i midtgangen og nå knelte ned framme ved alteret. Slik lå han en stund alene, helt til ei jente i menigheten også gikk fram og knelte ned ved hans side. Lovsangen tok slutt og presten gikk fram til mikrofonen. Han sa ganske kort at Gud taler til oss og berører oss på forskjellige måter, og noen ganger overrasker han oss med sitt nærvær og sin ledelse. Lovsangsteamet ble invitert til å synge siste sang en gang til og menigheten ble invitert til å komme fram til Herrens alter. Alle som kjente behov for å overgi sitt liv i Jesu hender og søke trøst og tilflukt ved Jesu kors, kunne komme fram. Sjelden har jeg sett en slik respons, folk strømmet til! Presten nådde så vidt å fullføre setningen før gamle og unge begynte å vandre framover i kirken; det ble fullt foran alteret og det ble fullt nedover midtgangen. Folk lå på kne og la i stillhet fram for Gud det hver enkelt hadde på hjertet. Det ble en spesiell opplevelse. Tårene rant hos mange. Gud vet hva vi trenger og evner å nå direkte inn i livet vårt, og noen ganger bruker han en forbipasserende uteligger for å vise vei. Så godt det var å skimte uteliggerens ydmyke møte med en himmelsk og nådig Far, og så godt det var for oss alle å få legge vårt vante mønster litt til side og få knele ned for Jesu føtter. Det var et hellig øyeblikk.
Det siste som skjedde i gudstjenesten var utsendelsen av Maicon og Carol. Hele gudstjenesten handlet om misjon og Maicons far talte ut fra lignelsen om den bortkomne sønn. En setning som jeg bet meg merke i, var denne: ”Vi engasjerer oss i misjon for å se Gud smile”. Gud smiler når et bortkomment barn vender om og kommer hjem igjen. Han står med åpne armer og gleder seg over å se barnet komme. Misjon handler om å hjelpe mennesker til å finne veien tilbake til Far; misjon handler om å se vår himmelske Far smile. Jesu verdensvide kirke har mottatt misjonsoppdraget. Maicon sa det på en fin måte – ”det er vi som menighet som reiser til Norge for å ta del i Guds misjon der, vi har fått og tatt i mot kallet, det er sentrumskirken i Curitiba som strekker sin arm ut enda litt lengre slik at den når helt til Norge og til menneskene i Oslo by”.
Jeg tror tiden er moden for at vi tar imot misjonærer fra våre søsterkirker i Norge. Vi er én kirke og én kropp og vi har mye å tilføye og lære av hverandre. På onsdag reiser Maicon og Carol til Norge. De skal bo i Oslo og jobbe i den internasjonale kirken i Oslo + i en vanlig norsk luthersk menighet. I første omgang reiser de for ett år, men vi ber og vil jobbe for at tiden kan forlenges. Jeg synes det er flott å høre to unge brasilianere snakke om Norge med så mye omsorg, kjærlighet og bekymring. Maicon og Carol kjenner seg kallet av Gud til å vitne om Guds frelse for det norske folk. De er villige til å tilbringe flere år langt borte fra hjem og familier for bidra til at norske bortkomne sønner og døtre skal finne veien til Far. All takk til Gud!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar