torsdag 12. mars 2009

Alexandre sitt vitnesbyrd

Vi har mange flotte studenter på FATEV. Når jeg tenker på hvor vanskelig en del av dem har hatt det i oppveksten, er det et stort under å se dem fungere så bra i dag.



Alexandre er 26 år og går i 3. klasse. Han forteller at han ikke var noe ønsket barn. Faren har han ingen minner om og moren var ung og rusavhengig. Hun var for det meste ute og Alexandre ble overlatt til seg selv. Etterhvert ble han plukket opp av ei tante, men hun ville heller ikke ha ham og sendte ham fra det ene ukjente menneske til det andre. Resultatet ble at Alexandre rømte til gata. Allerede som 8-åring hadde han fått smaken på alkohol, og nå ble rusmidlene stadig sterkere. Han sier selv at situasjonen var håpløs. Ingen hadde tro på ham, ikke en gang han selv.

Så kom han til et evangelisk senter for avrusning. Her møtte han for første gang mennesker som virkelig så ham og brydde seg om ham. Da oppholdet på 6 måneder var over, inngikk Alexandre en avtale med Gud. Han skulle be forstanderen om å få bli ett år til som frivillig medarbeider og hvis forstanderen gikk med på dette, hadde Gud ett år på seg til å vise seg. Dette året ble det store vendepunktet. Gud grep inn i livet hans og forandret ham på en måte han har vanskelig for å sette ord på. Da året var slutt, ble Alexandre oppfordret til å studere teologi og kom til Curitiba.

Jeg husker Alexandre den første tiden på FATEV. En beskjeden gutt som holdt seg litt for seg selv, men som alltid stilte opp og hadde et varmt smil. Uten tvil har han hatt sine nedturer og tøffe kamper, men i dag er han én av våre beste studenter. Han er trygg på seg selv, fungerer godt i jobben og får stadig flere oppgaver i menigheten. I april skal han gifte seg med ei flott jente som heter Karlana. Han stråler med tanken på å endelig få egen familie. Og når jeg spør om planene for framtiden, røper han at han har en stor drøm om å en dag adoptere et barn.



Når alle andre har gitt opp, er Gud fremdeles trofast og kan skape en forandring. Dette er det Alexandre har erfart og dette er hans vitnesbyrd.



(Alexandre sitt vitnesbyrd kommer også på trykk i Misjonstidende)

1 kommentar:

Anonym sa...

Det er vondt at noen skal måtte ha en slik vond oppvekst, og da er det ekstra godt når det går bra "til slutt"!