Skoletur til Itaperuçu

Noe av det jeg synes er spennende med å jobbe på FATEV, er all praksisen og alle turene som blir arrangert for at studentene skal bli kjent med ulike typer misjonsprosjekt og diakonale arbeid. Det hører med til jobben min å legge til rette for og delta på disse turene. Vanligvis prøver vi å tilby to til tre turer i året.

Noen ganger reiser vi langt av gårde med fullsatt buss og hjelper menigheter med husbesøk og evangeliseringskampanjer, andre ganger er det kortere turer og mer sosiale prosjekt. Den siste turen vi hadde var til en liten by som heter Itaperuçu. Byen ligger 36 km fra Curitiba og er en av de fattigste byene i delstaten. Arbeidsledigheten er betydelig, veiene er dårlige, det sirkulerer mye narkotika blant ungdommene og helse- og utdanningstilbudet er mangelfullt.

Men det bor en familie i Itaperuçu som for 12 år siden overtok et arbeid som kalles Horebfjellets Treningssenter. Sammen med mange andre frivillige og ansatte har ekteparet Bebeto og Suely satt i gang en rekke tiltak som har som mål å forbedre livskvaliteten til byens befolkning. I tillegg til å ha startet en menighet tilknyttet Vinyard, har de prosjekter innen helse, utdanning, idrett, kultur, fritid, sosial inkludering, sysselsetting og samfunnsutvikling.

Bebeto jobber ut fra en veldig enkel strategi som minner mye om det kjente mottoet ”What Would Jesus Do?”. For Bebeto handler det om ”å se, føle og handle”. Han sier at først er det nødvendig å se; se hvilke behov som finnes; se hvordan har folk det. Så må vi føle. Hvilke følelser ville Jesus kjent på i møte med det vi ser? Til slutt må vi la det vi har sett og følt lede oss til handling, med Bibelen som rettessnor.

Bebeto bruker ikke masse tid på å preke og forkynne, men det er lenge siden jeg har møtt et menneske som kunne lære meg så mye om hva det vil si å være Jesu kropp her på jorden. Det var tydelig at han kjente Bibelen ut og inn, men det ble aldri teoretisk noe av det han sa. Alltid var det knyttet opp til personlig erfaring og praksis.
Studentene ble sterkt berørt av det de fikk se og oppleve sammen med Bebeto i Itaperuçu. Særlig tror jeg det gjorde inntrykk på Charles i 3. klasse. Han er vanligvis ikke den som snakker mest, men nå hadde han stadig spørsmål, og det var tydelig at arbeidet tiltalte ham. Noe av hensiktene med disse turene er jo nettopp å presentere studentene for ulike typer arbeid og å hjelpe dem med å finne sitt tjenesteområde. Mye tyder på at Charles drar tilbake til Itaperuçu i ferien for å tilbringe noen uker sammen med Bebeto på Horebfjellets Treningssenter.

(I januar kommer det et innlegg i Misjonstidende om turen til Itaperuçu)

Noen bilder fra FATEV!

Mário og Idaiane har det morsomt i korridoren.

Idaiane og Thiago.

André leder lovsangen.

Rossana, Diogo og Nelle jobber med et gruppearbeid.

Lydia og Ana Aline.

Studentene på FATEV har alltid med seg Bibelen på gudstjeneste.

Fredagsgudstjenesten på FATEV.

Elaine og Marcos ser sammen.

Mariana dirigere det nyoppstartede skolekoret.

Alessandra og Charles studerer.

Her står bilen min parkert utenfor skolen.

En trist måned

Noen av dere husker kanskje Alexandre som jeg skrev om for noen måneder siden? Han går i 3. klasse på FATEV og giftet seg tidligere i år med ei herlig jente som heter Karlana. Alexandre har ei vond fortid å se tilbake på, men jeg kjenner ham som en flott gutt som gjerne vitner om alt det Gud har gjort i livet hans. For snart en måned siden ble Alexandre og Karlana utsatt for ei alvorlig motorsykkelulykke. De var på vei til kirken, men ble påkjørt av en sjåfør som ikke overholdt vikeplikten.

Det har vært ei trist tid etter ulykken med daglige sjukehusbesøk. Karlana kom heldigvis lett fra det, men Alexandre slo hodet kraftig og lå i kunstig koma de to første ukene. Legene la ikke skjul på at situasjonen var svært alvorlig og oppfordret oss til å be om at Gud måtte berge livet til denne flotte gutten. For meg var det en ny erfaring at leger oppfordrer de pårørende til å be, men er det noe vi har gjort denne måneden, så er det å be. Vi har kommet sammen i kapellet på skolen og jeg vet om mange kollektiv der studenter har vært samlet i bønn.

Denne ulykken har berørt studentene sterkt. Jeg har merket en sterk tro og forventning om at Gud skal gripe inn og gjøre et under, men sammen med den store troen, har også de store spørsmålene meldt seg. Hvorfor måtte dette skje? Er det Guds vilje? Kan graden av vår tro og intensiteten i våre bønner påvirke Gud? Jeg tror ikke det finnes noen enkle svar på disse spørsmålene. Vi trenger håpet og troen på at Gud kan og vil gjøre noe. Det er godt å kjenne forventning og tillit når vi folder hendene, men jeg må innrømme at det har vært vanskelig å be ”skje din vilje” disse dagene. Vår vilje og overbevisning om hva Gud bør gjøre er så sterk. Det er godt at Gud tåler at vi øser ut for ham all vår fortvilelse, gråt og bekymring. Gud hører alltid når vi ber selv om han ikke alltid svarer oss slik vi skulle ønsket. Midt oppi alt det som har skjedd, tror jeg at flere av studentene har fått utvidet sitt gudsbilde. Gud er ikke bare en Gud som gjør under, han er også en kjempende, nærværende og medlidende Gud.

Heldigvis har Alexandre vist en positiv utvikling de siste dagene! Det virker nå som at han er utenfor livsfare og det gikk greit å vekke ham fra koma. Leger og sykepleiere virker overrasket over forbedringen han viser dag for dag. Han kjenner stort sett folk igjen, har bevegelse i armer og ben og klarer å snakke. Fremdeles er han svak, roter en del og sliter med hukommelsen, men det virker som Gud igjen har grepet inn og gjort et under i livet til Alexandre. De har fremdeles en tøff tid foran seg, dette unge ekteparet, men vi skal prøve å stille opp for dem så godt vi kan. Og så er det rørende å se hvordan de klamrer seg fast til Jesus og finner trøst og styrke i Guds Ord. Karlana leser fra Bibelen for Alexandre hver dag, og når vi ber sammen, roer Alexandre seg og lukker øynene. Det varierer hvor god kontroll Alexandre har på hvem som er kone, lærer og sykepleier, men det er et spørsmål han til nå aldri har bommet på. Når Karlana spør ”Alexandre, hvem er Jesus?”, er svaret alltid det samme: ”Han er alt!”.

(Dette innlegget vil også komme i Misjonstidende)

Ny luthersk menighet i Laguna

Hvert år i feriemåneden januar, har den lutherske misjonsorganisasjonen Missão Zero drevet evangeliseringskampanjer i Nordøst-Brasil. Mange menigheter har blitt startet som et resultat av dette arbeidet. Men i juli i år skjedde det noe nytt og spennende. Én av kirkesynodene i Sør-Brasil tok kontakt med Missão Zero og ba om hjelp til å gjennomføre en evangeliseringskampanje i byen Laguna i den sørlige staten Santa Catarina. Det er flott å se eksempler på samarbeid mellom de ulike fløyene i kirken! Det er ingen hemmelighet at den mer etablerte delen av kirken til tider har sett med skepsis på enkelte av de nyere bevegelsene som er mer utradisjonelle både i virkemåter og menighetstenkning. Men i de to siste ukene av juli, fikk vi i år være vitner til at Missão Zero og synoden Centro-Sul Catarinense i fellesskap inviterte til kampanje for å forkynne evangeliet og starte en ny menighet.

101 deltakere meldte seg. De fleste kom fra Sør-Brasil, men menighetene i Nordøst sendt også noen av sine medlemmer på den tre dager lange bussturen for å hjelpe kristne søsken i Sør. Alle deltakerne fikk utdelt røde t-skjorter og ble snart gjenkjent i byen som ”de små røde”. Missão Zero hadde med seg møteteltet sitt. Hver ettermiddag ble det arrangert aktiviteter for barn og tenåringer i teltet, og om kvelden var det familiemøte med sang og musikk, teater, vitnesbyrd og tale. Dagen for de små røde begynte med morgensamling med bønn, lovsang, forkynnelse og undervisning. Så ble t-skjortene tatt på og de dro ut to og to for å gå på husbesøk. I alt ble det registrert over hundre mennesker som ønsket å ta i mot Jesus som sin Herre og Frelser.

Mot slutten av kampanjen, kjente åtte av deltakerne seg kallet av Gud til å bli igjen i Laguna og hjelpe den nye menigheten i noen måneder. De utgjør nå et lite team sammen med misjonær George Oliveira Sousa. Det er ikke lenge siden George avsluttet studiene sine på FATEV. Han er fra Nordøst og ble selv kristen gjennom en misjonskampanje som Missão Zero arrangerte i hjembyen hans for sju år siden. Nå har han bestått kirkens opptaksprøve og er i gang med praksisperioden sin på halvannet år. Når han er ferdig med denne perioden, vil han bli ordinert til misjonær i den lutherske kirken.

Den nye menigheten i Laguna og misjonærteamet står overfor en rekke utfordringer. De er allerede i full gang med gudstjenester, bibelstudier og søndagsskole. Men det er krevende å skulle følge opp så mange som er helt i startfasen på trosvandringen. Heldigvis har menigheten og misjonærene mange gode støttespillere og forbedere både i synoden og i Missão Zero.

Jeg håper at prosjektet i Laguna kan motivere til lignende prosjekt og samarbeid i tiden framover. Det er flott å se at Missão Zero får bruke kompetansen sin til å styrke kirkens lokale misjonsarbeid rundt om i synodene.

(Dette innlegget kommer også i Misjonstidende)