En trist måned

Noen av dere husker kanskje Alexandre som jeg skrev om for noen måneder siden? Han går i 3. klasse på FATEV og giftet seg tidligere i år med ei herlig jente som heter Karlana. Alexandre har ei vond fortid å se tilbake på, men jeg kjenner ham som en flott gutt som gjerne vitner om alt det Gud har gjort i livet hans. For snart en måned siden ble Alexandre og Karlana utsatt for ei alvorlig motorsykkelulykke. De var på vei til kirken, men ble påkjørt av en sjåfør som ikke overholdt vikeplikten.

Det har vært ei trist tid etter ulykken med daglige sjukehusbesøk. Karlana kom heldigvis lett fra det, men Alexandre slo hodet kraftig og lå i kunstig koma de to første ukene. Legene la ikke skjul på at situasjonen var svært alvorlig og oppfordret oss til å be om at Gud måtte berge livet til denne flotte gutten. For meg var det en ny erfaring at leger oppfordrer de pårørende til å be, men er det noe vi har gjort denne måneden, så er det å be. Vi har kommet sammen i kapellet på skolen og jeg vet om mange kollektiv der studenter har vært samlet i bønn.

Denne ulykken har berørt studentene sterkt. Jeg har merket en sterk tro og forventning om at Gud skal gripe inn og gjøre et under, men sammen med den store troen, har også de store spørsmålene meldt seg. Hvorfor måtte dette skje? Er det Guds vilje? Kan graden av vår tro og intensiteten i våre bønner påvirke Gud? Jeg tror ikke det finnes noen enkle svar på disse spørsmålene. Vi trenger håpet og troen på at Gud kan og vil gjøre noe. Det er godt å kjenne forventning og tillit når vi folder hendene, men jeg må innrømme at det har vært vanskelig å be ”skje din vilje” disse dagene. Vår vilje og overbevisning om hva Gud bør gjøre er så sterk. Det er godt at Gud tåler at vi øser ut for ham all vår fortvilelse, gråt og bekymring. Gud hører alltid når vi ber selv om han ikke alltid svarer oss slik vi skulle ønsket. Midt oppi alt det som har skjedd, tror jeg at flere av studentene har fått utvidet sitt gudsbilde. Gud er ikke bare en Gud som gjør under, han er også en kjempende, nærværende og medlidende Gud.

Heldigvis har Alexandre vist en positiv utvikling de siste dagene! Det virker nå som at han er utenfor livsfare og det gikk greit å vekke ham fra koma. Leger og sykepleiere virker overrasket over forbedringen han viser dag for dag. Han kjenner stort sett folk igjen, har bevegelse i armer og ben og klarer å snakke. Fremdeles er han svak, roter en del og sliter med hukommelsen, men det virker som Gud igjen har grepet inn og gjort et under i livet til Alexandre. De har fremdeles en tøff tid foran seg, dette unge ekteparet, men vi skal prøve å stille opp for dem så godt vi kan. Og så er det rørende å se hvordan de klamrer seg fast til Jesus og finner trøst og styrke i Guds Ord. Karlana leser fra Bibelen for Alexandre hver dag, og når vi ber sammen, roer Alexandre seg og lukker øynene. Det varierer hvor god kontroll Alexandre har på hvem som er kone, lærer og sykepleier, men det er et spørsmål han til nå aldri har bommet på. Når Karlana spør ”Alexandre, hvem er Jesus?”, er svaret alltid det samme: ”Han er alt!”.

(Dette innlegget vil også komme i Misjonstidende)