Et lite nyhetsglimt fra Marco Robinson sitt arbeid!

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.

2 Tim 1:7

Når jeg ber Marco Robinson fra hovedkontoret til Missão Zero fortelle litt om sitt arbeid, begynner han med å sitere dette bibelverset. Han henviser til presidentvalget som skal avholdes den første helgen i oktober. Må Gud gi det brasilianske folk, og særlig den kristne delen av befolkningen, visdom til å velge gode ledere for landet. Marco er opptatt av kallet vi har fått fra Herren til å vitne om de gode nyhetene; om frelsens mulighet i Jesus Kristus. Videre legger han vekt på ansvaret vi kristne har i forhold til samfunnet vi lever i. Det er vår oppgave å være lys og salt i denne verden.

Marco har ansvar for å følge opp Missão Zeros mange givere og støttespillere. I 2010 hadde han lagt opp til et tøft program med mye reising og besøk til alle misjonsvenneråd rundt om i landet. Dette programmet ble brått avbrutt da Marco i vår fikk beskjed om at legene hadde funnet en svulst i nyren hans. Heldigvis fikk han rask og god behandling. En vellykket operasjon fjernet svulsten og i dag er Marco tilbake på kontoret. Han gleder seg over muligheten til å få flere gode år sammen med familie og venner, og særlig stas er det at det første barnebarnet akkurat er født!

Før og etter sykdomsperioden har Marco likevel nådd å gjennomføre noen besøk til menigheter og misjonsvenneråd. Han ser at det er viktig med personlige besøk og at dette styrker og motiverer menighetene i deres misjonsengasjement. Det skjer også en stadig utbytting i menighetene av prester og menighetsråd og derfor er det avgjørende å holde kontakten oppe og sikre et fortsatt godt samarbeid.

Foruten om at Marco selv reiser på besøk, organiserer han kontakten og informasjon mellom givermenighetene og misjonærer og misjonsprosjekt. Til nå i år har over 15 misjonsvenneråd mottatt misjonærbesøk. Responsen lar ikke vente på seg! Missão Zero mottar positive tilbakemeldinger og merker også at viljen til å påta seg økonomiske forpliktelser øker betraktelig. Fram mot jul har Marco tilrettelagt for enda flere misjonærbesøk og noen menigheter skal arrangere større misjonskonferanser i samarbeid med misjonærer fra Missão Zero.

Landsevangelist Sérgio Schaefer og Marco jobber godt sammen. Først drar Sérgio av gårde på evangeliseringskampanjer og mobiliserer til misjonsengasjement, og så følger Marco opp gjennom å danne nye misjonsvenneråd og få plass konkrete avtaler for samarbeid. Det er viktig for Missão Zero å spille på lag med de etablerte menighetene. Misjonsengasjementet og ansvaret for misjonærene må springe ut fra menighetene. Dette skjer i stadig større grad i den lutherske kirken i Brasil. Nå drives det misjonsarbeid både sør og nord i landet og for bare noen uker siden ble det første ekteparet misjonærer sendt ut over landets grenser. Maicon og Carol reiste d. 15. sep. til Norge for å jobbe som misjonærer i Oslo.

Marco gjør jobben sin med støtte fra NMS. Han takker for godt samarbeid!

Et lite nyhetsglimt fra Gravatá!

Jeg har nettopp vært i kontakt med Davi i Gravatá og fått høre litt ferske nyheter fra dagsenteret og fra arbeidet i menigheten. Davi begynner med å fortelle om sin begeistring over å få jobbe i Gravatá. Selv om det er mange utfordringer, er gledene flere!

Dagsenteret jobber ut fra filosofien om at en lærer og utvikler seg gjennom å leke. I dag tar senteret i mot 60 barn fra 2-6 år, 60 barn fra 7-13 år, i tillegg kommer oppfølgingen av barnas familier og månedlige verksteder/kurs for ca 25 ungdommer.

Davi har stått i spissen for opprette en støttegruppe for dagsenteret bestående av folk i bydelen. Målsettingen for gruppen er å samle inn penger til å bygge en stor hall som kan brukes til leker, aktiviteter og ulike verksted. Hvis de lokalt klarer å samle inn ca 14 000 kr, har de løfter om å motta det samme beløpet i støtte. Innsamlingsgruppen håper å nå sitt mål innen utgangen av november. Prosjektet har skapt stort engasjement i bydelen!

Et annet stort prosjekt som pågår, er at de har fått godkjennelse til å åpne et kommunikasjonssenter. Det skal være et sted med ca 10 datamaskiner, internett og annet IT-utstyr som hele bydelen, men særlig ungdommene, kan ha glede av. Senteret skal ha åpent seks timer daglig og vil bli ledet av to ivrige ungdommer.

Davi er flink til å spille på lag med lokale myndigheter, firma og ideelle organisasjoner. Både den store hallen og dette kommunikasjonssenteret, har han fått øremerkede midler til. Han har også klart gjennom et statlig program, å få ukentlige rasjoner med frukt og grønnsaker som blir fordelt blant de fattigste familiene i bydelen. Det er fantastisk flott at ca 140 familier hver uke kan hente hjem sunne og gode matvarer!

Det diakonale prosjektet i Gravatá har en flott gjeng av ansatte og i tillegg mange gode støttespillere i lokalsamfunnet, men Davi er bekymret for framtiden. Selv om han klarer å få inn midler til spesielle prosjekt, er det vanskeligere å få folk til å støtte den daglige driften. Davi er takknemlig for støtten fra NMS! Han gleder seg over at NMS ser verdien av dagsenteret, men også av menigheten som har vokst fram parallelt med det diakonale arbeidet. Nå på søndag, d. 19. september, ble to jenter døpt og tatt opp i menigheten. Det var andre gangen at den unge menigheten i Gravatá feirer dåp. Davi er svært fornøyd med at flere engasjerer seg i menigheten og merker også at et ungt lederskap begynner å spire fram.

Jeg håper at dere vil være med å takke Gud for alle velsignelser og gode ting som har skjedd i Gravatá, men at vi også kan legge fram for Gud alle barna, deres familier, ungdommene, de ansatte på dagsenteret, menigheten, og ikke minst Davi og hans familie!

To sterke opplevelser fra kveldens gudstjeneste.

I kveld hadde vi gudstjeneste med misjonærutsendelse i sentrumskirken i Curitiba. Det var sterkt å være vitne til at en brasiliansk menighet snakker om Norge som misjonsmark og nå sender ut et ungt ektepar som misjonærer til Oslo.

Men før vi kom så langt som til selve utsendelsen, skjedde det noe uventet i gudstjenesten som berørte oss alle. Under lovsangen kom det inn en farget mann fra gata. Han var sannsynligvis litt beruset, men oppførte seg rolig. Forsiktig gikk han opp midtgangen fram til alteret og stilte seg opp rett foran lovsangsteamet. Der stod han under flere sanger helt til han fant det for godt å sette seg ned på en av de fremste benkeradene. Forsamlingen fulgte med og flere var nok litt spente på hvordan situasjonen ville utvikle seg. Den siste lovsangen hadde en flott tekst som handler om at vi retter all vår takk og lovsang mot den eneste som er verdig til å ta imot, nemlig vår himmelske konge. Vi ærer Jesu navn og overgir oss ved hans føtter; vi gir oss helt hen til han som er vår Herre og Gud. Sangen gjorde tydelig inntrykk på vår fargede gjest som på ny gikk ut i midtgangen og nå knelte ned framme ved alteret. Slik lå han en stund alene, helt til ei jente i menigheten også gikk fram og knelte ned ved hans side. Lovsangen tok slutt og presten gikk fram til mikrofonen. Han sa ganske kort at Gud taler til oss og berører oss på forskjellige måter, og noen ganger overrasker han oss med sitt nærvær og sin ledelse. Lovsangsteamet ble invitert til å synge siste sang en gang til og menigheten ble invitert til å komme fram til Herrens alter. Alle som kjente behov for å overgi sitt liv i Jesu hender og søke trøst og tilflukt ved Jesu kors, kunne komme fram. Sjelden har jeg sett en slik respons, folk strømmet til! Presten nådde så vidt å fullføre setningen før gamle og unge begynte å vandre framover i kirken; det ble fullt foran alteret og det ble fullt nedover midtgangen. Folk lå på kne og la i stillhet fram for Gud det hver enkelt hadde på hjertet. Det ble en spesiell opplevelse. Tårene rant hos mange. Gud vet hva vi trenger og evner å nå direkte inn i livet vårt, og noen ganger bruker han en forbipasserende uteligger for å vise vei. Så godt det var å skimte uteliggerens ydmyke møte med en himmelsk og nådig Far, og så godt det var for oss alle å få legge vårt vante mønster litt til side og få knele ned for Jesu føtter. Det var et hellig øyeblikk.


Det siste som skjedde i gudstjenesten var utsendelsen av Maicon og Carol. Hele gudstjenesten handlet om misjon og Maicons far talte ut fra lignelsen om den bortkomne sønn. En setning som jeg bet meg merke i, var denne: ”Vi engasjerer oss i misjon for å se Gud smile”. Gud smiler når et bortkomment barn vender om og kommer hjem igjen. Han står med åpne armer og gleder seg over å se barnet komme. Misjon handler om å hjelpe mennesker til å finne veien tilbake til Far; misjon handler om å se vår himmelske Far smile. Jesu verdensvide kirke har mottatt misjonsoppdraget. Maicon sa det på en fin måte – ”det er vi som menighet som reiser til Norge for å ta del i Guds misjon der, vi har fått og tatt i mot kallet, det er sentrumskirken i Curitiba som strekker sin arm ut enda litt lengre slik at den når helt til Norge og til menneskene i Oslo by”.

Jeg tror tiden er moden for at vi tar imot misjonærer fra våre søsterkirker i Norge. Vi er én kirke og én kropp og vi har mye å tilføye og lære av hverandre. På onsdag reiser Maicon og Carol til Norge. De skal bo i Oslo og jobbe i den internasjonale kirken i Oslo + i en vanlig norsk luthersk menighet. I første omgang reiser de for ett år, men vi ber og vil jobbe for at tiden kan forlenges. Jeg synes det er flott å høre to unge brasilianere snakke om Norge med så mye omsorg, kjærlighet og bekymring. Maicon og Carol kjenner seg kallet av Gud til å vitne om Guds frelse for det norske folk. De er villige til å tilbringe flere år langt borte fra hjem og familier for bidra til at norske bortkomne sønner og døtre skal finne veien til Far. All takk til Gud!

Fantasifest på FATEV

Nå har vi hatt vinterferie på FATEV. Men før ferien, fredag 25.juni, hadde vi stor FANTASIFEST! Studentrådet hadde planlagt denne festen i lengre tid og alle studentene hjalp til med å få inn penger gjennom å jobbe i skolens kantine.

Festen var gratis for alle studenter og ansatte – og menyen var ikke dårlig! Det ble servert grillet kjøtt i garasjen med brød, potetsalat og grønnsakssalat. Vi var ca 80 stk og klarte å spise opp nesten alle de 40 kg kjøtt som var kjøpt inn.

Alle måtte kle seg ut og kreativiteten var stor! Kveldens konge og dronning ble kåret og vi hadde ringdans, leker og avslutning ute rundt bålet. Det var en kjempefin kveld og en bra semesteravslutning!