Comunidade Cristã Liberdade

På lørdag var jeg igjen på gudstjeneste i menigheten "Cristã Liberdade", eller "Kristen Frihet". Dette er en menighet startet av to av studentene våre på FATEV, Tia Lipa og sønnen hennes, André. Tia Lipa er ei herlig dame på rundt 50 år. Hun begynte på FATEV for 3 år siden fordi hun ble oppsøkt av så mange mennesker som ønsket å snakke med henne om livene sine, om Jesus, om tro og om tvil. Tia Lipa hadde egentlig ikke invitert noen, men hun er ei åpen og god dame som ber mye og som virkelig har overgitt livet sitt til Gud. Ryktet om Tia Lipa spredde seg fort og hver dag hadde hun folk på døra som hun tok i mot, lyttet til og ba for. Men nå kjente hun behov for å lære mer og bli bedre utrustet til å betjene alle disse menneskene som bare fortsatte å strømme til huset hennes.

Året etter at Tia Lipa begynte på FATEV, begynte også sønnen hennes, André. Han er 29 år og bor alene sammen med moren sin i gaten rett bak FATEV. Andrés store interesser er jujutsu, musikk og Jesus. Jeg kjenner få mennesker som snakker så naturlig om troen sin og som tilbringer så mye tid i bønn og lovsang hver dag. Etterhvert har det vokst fram en menighet i hjemmet til Tia Lipa og André. Stua blei for liten til å romme alle, og Tia Lipa bestemte seg derfor for å lage et overbygg over gårdsplassen og dette fungerer nå som kirkerom. Det er lenge siden Tia Lipa sluttet å regne huset sitt som sitt eget. Hun har gitt det over til Gud og han har laget en kirke av det. Nå er menigheten registret og den har fått eget navn, "Kristen Frihet". Det er et passende navn. Gudstjenestene hjemme hos Tia Lipa er annerledes enn det meste jeg er vant til, men jeg liker meg der. Det er noe ekte, livsnært og troverdig over det som skjer der. Talene får jeg ikke alltid like mye ut av, de blir litt for bråkete for min smak, men det er tydelig at folk blir rørt og liv blir forandret.


På lørdag skulle menigheten feire nattverd for første gang. Tia Lipa følte seg litt usikker på hvordan hun skulle gjøre dette og inviterte meg til å være med og ta ansvar for nattverdsfeiringen. Sammen planlagte vi hvordan handlingen skulle gjennomføres og vi lagde klart et fint bord med brød og vin. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi var litt over 20 voksne på gudstjenesten og 6-7 barn. Menigheten hjemme hos Tia Lipa har ingen tydelig struktur, visjon eller uttalt teologi. Noe av dette vil nok kanskje presse seg fram etterhvert, men foreløpig er det ganske enkelt en forsamling av søkende mennesker som elsker Jesus og som kommer sammen for å lovprise Gud, dele Ordet og be sammen og for hverandre.



Det er en del slike frie menigheter rundt om i Brasil. Det er ikke alltid like lett å vite hvordan en skal stille seg til slike initiativ. Dessverre skjer det alt for ofte at dominerende og maktsjuke mennesker erklærer seg selv som pastorer og danner menigheter som undertrykker og sårer mange mennesker. Men så finnes det også mennesker slik som Tia Lipa, som aldri har bedt om å komme i fokus, men som har stilt seg til Guds disposisjon og som Gud har valgt å bruke til å lede og forkynne for mennesker.

Jeg har vært på gudstjeneste hos Tia Lipa flere ganger og vil nok fortsette med å stikke innom innimellom. Når jeg er hos Tia Lipa, må jeg legge av meg det meste av min ellers sterke trang til å ha kontroll, planlegge og være forberedt. Jeg kan aldri vite hva som vil skje hos Tia Lipa. Kanskje vil hun be meg om å tale, kanskje holde et vitnesbyrd, kanskje synge en sang, kanskje be for sjuke.... hos Tia Lipa blir grensene mine utvidet og troen min testet.

Alexandre sitt vitnesbyrd

Vi har mange flotte studenter på FATEV. Når jeg tenker på hvor vanskelig en del av dem har hatt det i oppveksten, er det et stort under å se dem fungere så bra i dag.

Alexandre er 26 år og går i 3. klasse. Han forteller at han ikke var noe ønsket barn. Faren har han ingen minner om og moren var ung og rusavhengig. Hun var for det meste ute og Alexandre ble overlatt til seg selv. Etterhvert ble han plukket opp av ei tante, men hun ville heller ikke ha ham og sendte ham fra det ene ukjente menneske til det andre. Resultatet ble at Alexandre rømte til gata. Allerede som 8-åring hadde han fått smaken på alkohol, og nå ble rusmidlene stadig sterkere. Han sier selv at situasjonen var håpløs. Ingen hadde tro på ham, ikke en gang han selv.

Så kom han til et evangelisk senter for avrusning. Her møtte han for første gang mennesker som virkelig så ham og brydde seg om ham. Da oppholdet på 6 måneder var over, inngikk Alexandre en avtale med Gud. Han skulle be forstanderen om å få bli ett år til som frivillig medarbeider og hvis forstanderen gikk med på dette, hadde Gud ett år på seg til å vise seg. Dette året ble det store vendepunktet. Gud grep inn i livet hans og forandret ham på en måte han har vanskelig for å sette ord på. Da året var slutt, ble Alexandre oppfordret til å studere teologi og kom til Curitiba.

Jeg husker Alexandre den første tiden på FATEV. En beskjeden gutt som holdt seg litt for seg selv, men som alltid stilte opp og hadde et varmt smil. Uten tvil har han hatt sine nedturer og tøffe kamper, men i dag er han én av våre beste studenter. Han er trygg på seg selv, fungerer godt i jobben og får stadig flere oppgaver i menigheten. I april skal han gifte seg med ei flott jente som heter Karlana. Han stråler med tanken på å endelig få egen familie. Og når jeg spør om planene for framtiden, røper han at han har en stor drøm om å en dag adoptere et barn.

Når alle andre har gitt opp, er Gud fremdeles trofast og kan skape en forandring. Dette er det Alexandre har erfart og dette er hans vitnesbyrd.

(Alexandre sitt vitnesbyrd kommer også på trykk i Misjonstidende)

Ny gjeng med studenter på FATEV

Denne uken har jeg modul med 1.klasse. Det er den første undervisningsuken deres, og temaet for modulen er "en panoramaoversikt over Bibelen". I år har vi 16 nye elever i 1.klasse og i tillegg 8 nye elever som har begynt direkte i 2. klasse. Vi er kjempefornøyde med så bra rekruttering! Det er noe vi har jobbet for gjennom hele 2008.

I morgen kommer gjengen hjem til meg. Vi skal spise pizza, vafler og norsk sjokolade:) I tillegg skal vi se en dokumentar om Bibelen. Det er fint å få ha denne første uken med 1. klasse. Slik lærer jeg navnene med en gang og blir fort kjent med dem. Det virker å bli en veldig bra klasse! De deltar ivrig, stiller spørsmål og har meninger. Vi har allerede hatt flere intense diskusjoner. Det lover godt!

Bolivia

Bolivia er et flott land! Kjempefin natur, hyggelige mennesker og masse gøy å se og oppleve.



25 dager er ganske lenge. De 8 studentene fra FATEV og jeg følte nesten vi hadde flyttet til Bolivia. I La Paz bodde vi i to leiligheter rett ved siden av hverandre og det kjentes omtrent som å bo i studentkollektiv. Leilighetene lå midt i sentrum og i gå-avstand fra det meste.
La Paz er en helt spesiell by. Den har en høydeforskjell fra nederst til øverst på ca 1000 m. Alle husa er bygd oppover fjellsidene og ser i tillegg akkurat like ut. Det er sjeldent å se et hus som er malt, de aller fleste er mursteinhus med denne kjente rødfargen.
I La Paz bor det ca 1 mill mennesker, og El Elto, byen som ligger rett på oppsiden, på fjellplatået, har også ca 1 mill innbyggere. Disse to byene går nesten over i hverandre, men El Alto er tydelig fattigere enn La Paz og har færre fin hus og byparker.





De to siste ukene av turen var vi i La Paz og El Alto og jobbet for Misjonsalliansen. Det var veldig spennede å bli kjent med arbeidet Misjonsalliansen gjør i Bolivia. Vi ble tatt godt imot og vist stor tillit gjennom å bli satt til interessante og ansvarsfulle oppgaver. Noen av oss jobbet på hovedkontoret med instalering av datamaskiner, regnskapsføring og utbetalinger. Noen jobbet på et senter for gutter som har bodd på gaten og som har rusproblemer. Og andre igjen gikk på husbesøk og foretok intervjuer med ungdommer som har søkt seg inn på et ledertreningsprogam som gir studiestipend.

Jeg var med i denne siste gruppen. Vi besøkte 25 hjem og hadde grundige intervju der vi var på jakt etter å finne ut av den økonomiske situasjonen til familien, om ungdommen var en ansvarsfull og pliktoppfyllende student og hvilket lederansvar ungdommen for tiden har i menigheten. Dette var de tre kriteriene for å komme med i ledertreningsprogrammet. Det var veldig interessant å komme hjem til folk og se hvilke omstendigheter de lever under. Mange av dem har virkelig behov for hjelp! I noen av de meste trengende tilfellene kan en familie på 8 medlemmer bo på to rom med ikke mer enn 500-600 kr i måneden i inntekt. Av de 25 ungdommene, var vår oppgave å velge ut 10 som skulle få hjelp. Det var ingen enkel oppgave! Men etter at alle ungdommene hadde vært inne på hovedkontoret til Misjonsalliansen på et andre intervju, klarte vi å bli enige og listen over de utvalgte var klar.
Det hadde vært veldig kjekt å kunne følge dette programmet og disse ungdommene videre!

Et særtrekk ved La Paz som må kommenteres er handelslivet. Arbeidsledigheten er stor og mange trekker til gatene med hva de enn måtte ha for å selge. Det er telt, salgsboder og handel overalt! Ofte variere handelen fra time til time i gatene. Om morgenen kan det være salg av jakker, om ettermiddagen er turen kommet for dopapir, såper og annet toalettutsyr og om kvelden er det ryggsekker og ransler. Kampen virker stor om å få noen timer på et trafikkert gatehjørne.
En mann fra Misjonsalliansen påsto at alt er organisert og registrert, men jeg har mine tvil. Det virket veldig rotete og tilfeldig. Men det var spennende! Vi kunne gå i timesvis rundt om i byen og hele tiden kom vi over nye gater og nye produkt. I én gate var det salg av mobiltelefoner, i neste gate all salgs belysning, i en annen gate var det bryllupsutsyr, i én gate sko, i én alt du trenger til kontor og skole og slik fortsatte det. Vi fant fort ut at klær og det meste annet var mye billigere i Bolivia enn i Brasil, og uten tvil billigere enn i Norge. Det ble en del handel på oss, selv om jeg tviler på at en Addidas-jakke til 30 kr virkelig kan være Addidas...

Det er umulig å være i Bolivia uten å kjøpe håndarbeid og vakre tepper, vesker, skerf og hansker. Bolivianerne er kjente for sine mange farger og vevde tøy. Gatene som selger kunst og håndverk ble fort våre favoritter. Vi kunne gå fra butikk til butikk og bare beundre alt det fine de lager. Heldigvis er folk i Bolivia høflige og på ingen måte masete og innpåslitne. De lot oss få kikke i fred og var like koselig selv om vi gikk ut av butikken uten en pose og bare takket for oss.



Men vi var ikke bare i La Paz. De to første ukene var vi byen, Cochabamba, og besøkte Frelsesarméen. Vi landet først i La Paz og kjente virkelig at vi befant oss høyt over havet. 3 700 m er langt mer enn vi er vant til og vi merket at det var tungt å puste og at vi fort ble slitne. Men allerede samme kveld satte vi oss på bussen til Cochabamba som ligger 1000 m lavere.
I Cochabamba merket vi ikke særlig mye til høyden, men før vi kom dit, hadde vi en ganske så tøff busstur over fjellet. Bussen går nemlig først oppover fra La Paz, til ca 5000 m, før den begynner på nedstigningen. Det var en ekkel opplevelse å ikke få nok oksygen. Vi ble svimle, fikk vondt i hodet og da bussen gikk varm og måtte stå i ro en times tid på det høyeste, besvimte jeg. Heldigvis visste noen av de andre at det er ganske vanlig at Mona besvimer fra tid til annen. Alexandre som satt ved siden av meg ble ikke det minste overrasket eller stresset. Han bare spurte om jeg var våken nå, og lukket opp vinduet. Så snudde han seg i setet og sov videre. Fint med avbalanserte folk! :)







I Cochabamba bodde vi først én uke på et jentehjem. Det blir drevet av en enslig kvinnelig offiser og har til sammen plass til 60 jenter. Disiplinen er hard og reglene mange. I starten ble vi nesten litt skremte og passet godt på at vi kom presist til måltidene og pusset tennene i rette tid. Men etterhvert fikk vi god kontakt med offiseren og kunne også se hvilken kjærlighet hun har for jentene og at disiplin virkelig er nødvendig når én person alene skal ha ansvar for så mange jenter og hele driften av stedet.
Vi ble veldig glad i jentene! De ble våre spansklærere, guider og venner. Programmet på jentehjemmet var tett. Om formiddagen pusset vi opp klasserom og reparerte småting rundt om i huset og om ettermiddagen hadde vi sommerbibelskole for jentene og for andre barn fra bydelen. Studentene klarte seg bra på spansk. De fortalte bibelhistorier, ledet allsang, organiserte leker, hadde vitnesbyrd og talte. Jeg ble kjempeimponert! Alle 8 var så villige, positive og strakk seg langt for å tilpasse seg kulturen og livet på jentehjemmet. Maten var i blant en utfordring, men stort sett klarte vi alle sammen å tømme skålen med havresuppe og smile takknemlig til tallerknen med kokte hvetekorn.



Den siste uken i Cochabamba var vi på et dagssenter som også tilhører Frelsesarméen. Igjen pusset vi opp på formiddagene og hadde sommerbibelskole for barn på ettermiddagene. Denne gangen bodde vi hjemme hos offiseren som var rektor for dagssenteret. Ei kjempekoselig dame som gjorde alt hun kunne for at vi skulle trives og ha det bra. Denne uken ble vi kjent med en del bolivianske ungdommer. Det var kjekt å bli kjent med jevngamle. Vi fikk mange gode samtaler og vennskapsbånd ble knyttet for framtiden.

Det var en veldig fornøyd gjeng som satte seg på flyet tilbake til Brasil etter nesten en måned i Bolivia. Vi fikk oppleve, se og lære så mye! Mange av studentene hadde sitt første møte med en frammed kultur og et annet språk. De fikk se litt mer av hva misjonsarbeid kan være og fikk kjenne på hvilke behov som finnes. Mange av dem fikk bekreftet at de er på rett vei og at det er til misjonsarbeid Gud har kalt dem. Det er spennede å møte kristne fra andre land og kulturer. Vi merker at vi er forskjellige, men at vi likevel er søsken og har den samme Gud og Far. Det er en stor opplevelse å få dele Guds Ord, be og lovsynge sammen med brødre og søstre fra andre deler av verden. Studentene fikk oppleve dette og på mange måter tror jeg det ble både en trøst og en oppmuntring. Misjonslivet innebærer ofte å bo langt vekke i fra familie og venner, men som kristne har vi en annen familie som er spredt over hele verden. Vi som tilhører Guds familie kan finne et hjem, en bror og en søster selv vi drar bort fra vårt land, vår slekt og vår fars hus.





Se flere bilder fra Bolivia!