Bolivia

Bolivia er et flott land! Kjempefin natur, hyggelige mennesker og masse gøy å se og oppleve.



25 dager er ganske lenge. De 8 studentene fra FATEV og jeg følte nesten vi hadde flyttet til Bolivia. I La Paz bodde vi i to leiligheter rett ved siden av hverandre og det kjentes omtrent som å bo i studentkollektiv. Leilighetene lå midt i sentrum og i gå-avstand fra det meste.
La Paz er en helt spesiell by. Den har en høydeforskjell fra nederst til øverst på ca 1000 m. Alle husa er bygd oppover fjellsidene og ser i tillegg akkurat like ut. Det er sjeldent å se et hus som er malt, de aller fleste er mursteinhus med denne kjente rødfargen.
I La Paz bor det ca 1 mill mennesker, og El Elto, byen som ligger rett på oppsiden, på fjellplatået, har også ca 1 mill innbyggere. Disse to byene går nesten over i hverandre, men El Alto er tydelig fattigere enn La Paz og har færre fin hus og byparker.





De to siste ukene av turen var vi i La Paz og El Alto og jobbet for Misjonsalliansen. Det var veldig spennede å bli kjent med arbeidet Misjonsalliansen gjør i Bolivia. Vi ble tatt godt imot og vist stor tillit gjennom å bli satt til interessante og ansvarsfulle oppgaver. Noen av oss jobbet på hovedkontoret med instalering av datamaskiner, regnskapsføring og utbetalinger. Noen jobbet på et senter for gutter som har bodd på gaten og som har rusproblemer. Og andre igjen gikk på husbesøk og foretok intervjuer med ungdommer som har søkt seg inn på et ledertreningsprogam som gir studiestipend.

Jeg var med i denne siste gruppen. Vi besøkte 25 hjem og hadde grundige intervju der vi var på jakt etter å finne ut av den økonomiske situasjonen til familien, om ungdommen var en ansvarsfull og pliktoppfyllende student og hvilket lederansvar ungdommen for tiden har i menigheten. Dette var de tre kriteriene for å komme med i ledertreningsprogrammet. Det var veldig interessant å komme hjem til folk og se hvilke omstendigheter de lever under. Mange av dem har virkelig behov for hjelp! I noen av de meste trengende tilfellene kan en familie på 8 medlemmer bo på to rom med ikke mer enn 500-600 kr i måneden i inntekt. Av de 25 ungdommene, var vår oppgave å velge ut 10 som skulle få hjelp. Det var ingen enkel oppgave! Men etter at alle ungdommene hadde vært inne på hovedkontoret til Misjonsalliansen på et andre intervju, klarte vi å bli enige og listen over de utvalgte var klar.
Det hadde vært veldig kjekt å kunne følge dette programmet og disse ungdommene videre!

Et særtrekk ved La Paz som må kommenteres er handelslivet. Arbeidsledigheten er stor og mange trekker til gatene med hva de enn måtte ha for å selge. Det er telt, salgsboder og handel overalt! Ofte variere handelen fra time til time i gatene. Om morgenen kan det være salg av jakker, om ettermiddagen er turen kommet for dopapir, såper og annet toalettutsyr og om kvelden er det ryggsekker og ransler. Kampen virker stor om å få noen timer på et trafikkert gatehjørne.
En mann fra Misjonsalliansen påsto at alt er organisert og registrert, men jeg har mine tvil. Det virket veldig rotete og tilfeldig. Men det var spennende! Vi kunne gå i timesvis rundt om i byen og hele tiden kom vi over nye gater og nye produkt. I én gate var det salg av mobiltelefoner, i neste gate all salgs belysning, i en annen gate var det bryllupsutsyr, i én gate sko, i én alt du trenger til kontor og skole og slik fortsatte det. Vi fant fort ut at klær og det meste annet var mye billigere i Bolivia enn i Brasil, og uten tvil billigere enn i Norge. Det ble en del handel på oss, selv om jeg tviler på at en Addidas-jakke til 30 kr virkelig kan være Addidas...

Det er umulig å være i Bolivia uten å kjøpe håndarbeid og vakre tepper, vesker, skerf og hansker. Bolivianerne er kjente for sine mange farger og vevde tøy. Gatene som selger kunst og håndverk ble fort våre favoritter. Vi kunne gå fra butikk til butikk og bare beundre alt det fine de lager. Heldigvis er folk i Bolivia høflige og på ingen måte masete og innpåslitne. De lot oss få kikke i fred og var like koselig selv om vi gikk ut av butikken uten en pose og bare takket for oss.



Men vi var ikke bare i La Paz. De to første ukene var vi byen, Cochabamba, og besøkte Frelsesarméen. Vi landet først i La Paz og kjente virkelig at vi befant oss høyt over havet. 3 700 m er langt mer enn vi er vant til og vi merket at det var tungt å puste og at vi fort ble slitne. Men allerede samme kveld satte vi oss på bussen til Cochabamba som ligger 1000 m lavere.
I Cochabamba merket vi ikke særlig mye til høyden, men før vi kom dit, hadde vi en ganske så tøff busstur over fjellet. Bussen går nemlig først oppover fra La Paz, til ca 5000 m, før den begynner på nedstigningen. Det var en ekkel opplevelse å ikke få nok oksygen. Vi ble svimle, fikk vondt i hodet og da bussen gikk varm og måtte stå i ro en times tid på det høyeste, besvimte jeg. Heldigvis visste noen av de andre at det er ganske vanlig at Mona besvimer fra tid til annen. Alexandre som satt ved siden av meg ble ikke det minste overrasket eller stresset. Han bare spurte om jeg var våken nå, og lukket opp vinduet. Så snudde han seg i setet og sov videre. Fint med avbalanserte folk! :)







I Cochabamba bodde vi først én uke på et jentehjem. Det blir drevet av en enslig kvinnelig offiser og har til sammen plass til 60 jenter. Disiplinen er hard og reglene mange. I starten ble vi nesten litt skremte og passet godt på at vi kom presist til måltidene og pusset tennene i rette tid. Men etterhvert fikk vi god kontakt med offiseren og kunne også se hvilken kjærlighet hun har for jentene og at disiplin virkelig er nødvendig når én person alene skal ha ansvar for så mange jenter og hele driften av stedet.
Vi ble veldig glad i jentene! De ble våre spansklærere, guider og venner. Programmet på jentehjemmet var tett. Om formiddagen pusset vi opp klasserom og reparerte småting rundt om i huset og om ettermiddagen hadde vi sommerbibelskole for jentene og for andre barn fra bydelen. Studentene klarte seg bra på spansk. De fortalte bibelhistorier, ledet allsang, organiserte leker, hadde vitnesbyrd og talte. Jeg ble kjempeimponert! Alle 8 var så villige, positive og strakk seg langt for å tilpasse seg kulturen og livet på jentehjemmet. Maten var i blant en utfordring, men stort sett klarte vi alle sammen å tømme skålen med havresuppe og smile takknemlig til tallerknen med kokte hvetekorn.



Den siste uken i Cochabamba var vi på et dagssenter som også tilhører Frelsesarméen. Igjen pusset vi opp på formiddagene og hadde sommerbibelskole for barn på ettermiddagene. Denne gangen bodde vi hjemme hos offiseren som var rektor for dagssenteret. Ei kjempekoselig dame som gjorde alt hun kunne for at vi skulle trives og ha det bra. Denne uken ble vi kjent med en del bolivianske ungdommer. Det var kjekt å bli kjent med jevngamle. Vi fikk mange gode samtaler og vennskapsbånd ble knyttet for framtiden.

Det var en veldig fornøyd gjeng som satte seg på flyet tilbake til Brasil etter nesten en måned i Bolivia. Vi fikk oppleve, se og lære så mye! Mange av studentene hadde sitt første møte med en frammed kultur og et annet språk. De fikk se litt mer av hva misjonsarbeid kan være og fikk kjenne på hvilke behov som finnes. Mange av dem fikk bekreftet at de er på rett vei og at det er til misjonsarbeid Gud har kalt dem. Det er spennede å møte kristne fra andre land og kulturer. Vi merker at vi er forskjellige, men at vi likevel er søsken og har den samme Gud og Far. Det er en stor opplevelse å få dele Guds Ord, be og lovsynge sammen med brødre og søstre fra andre deler av verden. Studentene fikk oppleve dette og på mange måter tror jeg det ble både en trøst og en oppmuntring. Misjonslivet innebærer ofte å bo langt vekke i fra familie og venner, men som kristne har vi en annen familie som er spredt over hele verden. Vi som tilhører Guds familie kan finne et hjem, en bror og en søster selv vi drar bort fra vårt land, vår slekt og vår fars hus.





Se flere bilder fra Bolivia!