Menighetsdiakoni i Gravatá

NMS har i noen år støttet et menighetsdiakoniprosjekt i Gravatá i Nordøst-Brasil. Arbeidet drives av diakon, Davi Haese. Han er 31 år gammel, gift med Lucélia og har en datter på 7 måneder. Jeg hadde til nå bare hatt kontakt med Davi via mail, men endelig, i forrige uke, fikk jeg anledning til å dra nordover og besøke Davi og familien og se hvordan det går med prosjektet.

Gravatá er en behagelig by å komme til. Temperaturen er fin og hovedgaten gjennom byen koselig med suvenirbutikker og staselig tremøbler som lages lokalt. Det er også mulig å se mange store hus og eiendommer. Bedre stilte folk i fra delstatshovedstaden, Recife, bruker området som feriested. Men en skal ikke dra langt opp i bydelene som ligger i åsene rundt sentrum for å se små hus, forsøpling og stor fattigdom. Davi jobber i en slik bydel. Han er leder for et sosialt senter som tilbyr barn og ungdom ulike aktiviteter og opplæring før og etter skoletid. Til sammen er det rundt 120 barn på senteret hver dag. De får et måltid og så brukes det mye tid på lek og moro! Senteret har opparbeidet seg et stort lager med leker som passer til alle aldersgrupper. De ansatte bruker disse lekene bevisst i undervisning og opplæring. Gjennom leketøy, skal barna få utvikle seg og få trene opp evner og ferdigheter. Det var kjekt å se hvor godt bevarte alle lekene var og hvor godt organisert og gjennomtenkt arbeidet virket på senteret.

Davi leder også en luthersk menighet som har oppstått som et resultat av arbeidet på senteret. I fjor kunne menigheten feire åpningen av et nytt kirkebygg. Det ligger vegg i vegg med senteret og er blitt veldig fint! Menigheten har ca 30 medlemmer, men langt flere deltar på gudstjenester og ungdomsmøter. De fleste er ungdommer, men menigheten har også noen aktive familier.

Inger Øybekk og jeg tilbrakte to dager i Gravatá. Vi fikk omvisning på senteret, fikk hilst på barna og noen ansatte, og vi fikk god tid til å prate med Davi. Vanligvis pleier menigheten å samles i et hjem til bibelstudier hver torsdag kveld, men siden Inger og jeg var på besøk, ble samlingen flyttet til en tirsdag. Det var veldig fint! Vi var hjemme hos en familie som er aktiv i menigheten. Det var et lite hus, og strømmen gikk, men vi tente stearinlys og folk satt overalt der det var mulig, på gulvet, på armlenet, på fanget – og etterpå fikk vi servert kake og brus.

Etter de to dagene hos Davi, ble Inger og jeg igjen enda en dag i Recife før vi tok flyet sammen tilbake til Curitiba. Det er fint å få noen dager sammen med Inger innimellom. Hun kjenner godt forholdene her i Brasil og vi kan dele med hverandre, snakke om arbeidet, om prosjekt og om veien videre for oss begge.