I skytteltrafikk til flyplassen

I dag har jeg vært på flyplassen igjen. Det pleier å bli en del tur ut til flyplassen på denne tiden av året. Det er nemlig nå at vi tar i mot ungdommene som har vært i Norge eller England på utveksling, samtidig som vi sender av gårde neste kull. For en ungdom fra Brasil er det veldig spesielt å få et utvekslingsopphold i Europa. Flere av dem må skaffe seg pass for første gang og det kribler litt i magen med tanke på å reise med fly og dra ut forbi Brasils grenser.

Denne høsten sender vi av gårde et rekordstort kull med ungdommer, og alle sammen skal delta på et eller annet utvekslingsprogram i regi av NMS. Fire skal til England og delta i Uturn, to skal til Hald Internasjonale Senter og én har blitt tatt opp som student ved masterstudiet på Misjonshøgskolen.

Jeg var selv ettåring for NMS i Brasil for 10 år siden. Det var et utrolig flott år, og dessuten et år som førte meg videre til teologistudiet på MHS og så til presteordinasjon og misjonærutsendelse. Det kan skje mye i løpet av et år som ettåring. I tillegg til at en reiser ut i verden som ung disippel, er det også et retningsgivende år for hva en velger å gjøre videre.

I går kveld hadde vi en liten samling med noen av ungdommene fra Uturn. Elaine og Lydia var de første brasilianske ungdommene som deltok i dette programmet, og nå er det akkurat et år siden de kom tilbake fra England. Det var spennende å høre dem fortelle om sine erfaringer. Begge var enige om at året hadde vært veldig bra, men de kunne likevel fortelle om to svært forskjellige år med ulike erfaringer og lærdommer. Lydia har omtrent bare positive minner. Hun trivdes med arbeidet på en måte hun ikke hadde kunne forestille seg på forhånd. Det er ikke tvil om at Lydia opplevde et sterkt misjonskall i England, et kall som siden har ført henne til Curitiba og til teologistudiet på FATEV. Elaine kan også fortelle om et flott år, men samtidig om et vanskelig år. Hun slet med språket og klandret seg selv for at hun ikke klarte å gjøre så mye som hun gjerne ville. Men Gud lærte henne noe viktig i løpet av året i England som hun tar med seg videre, nemlig at hennes verdi som kristen ikke først og fremst ligger i alt det hun gjør og bidrar med. Hun er elsket av Gud akkurat slik hun er, og det er framfor alt hvem hun er i Kristus som gjør henne til et vitne om Gud.

(Dette innlegget kommer også i Misjonstidende)