En intens, inntrykksmettet og opplevelsesrik uke i Mali er over. Det er bare 10 dager siden jeg reiste fra Curitiba, men det virker mye lengre. Det har skjedd så mye i løpet av denne tiden. Jeg har blitt kjent med mange flotte kolleger i NMS, har hørt spennende undervisning, fått et innblikk i NMS sitt arbeid i andre land og ikke minst har jeg fått sett litt av Mali og lært litt om de ulike folkegruppene og kulturene som finnes der.




Ingvald fikk behandle såret til en gutt som hadde brent seg. Vannblemmen hadde sprukket og moren hadde fått i råd fra de andre å strø sand i såret. Den stakkars gutten gråt og det gjorde sikkert veldig vondt. Ingvald vasket såret rent og forbandt det med et stykke tøy som han rev løs fra turbanen sin. Omsorgen gjorde inntrykk. Ofte er det ikke så mye som skal til, og så mye bedre en liten barnehånd kan bli dersom bare moren får den informasjonen og opplæringen hun trenger.

Mennene var ute med kveget og bare kvinnene og barna var igjen i landsbyen. Vi ble tatt veldig godt imot og tilbudt både vann og melk. Denne lille nomadelandsbyen ligger bare noen ganske få kilometer fra byen, Sévaré. Likevel har de fleste barna aldri vært i byen. De går ikke på skolen og dagene tilbringes i landsbyen. Vannet hentes fra en liten dam oppe på et lite platå og er ikke rent. Bare et steinkast unna ligger en annen liten landsby, men der bor jordbrukerne. De er ikke fulanere og snakker et annet språk, har en annen kultur og bor i andre hus. Ingvald fortalte at de prøver å leve i fred med hverandre og bytter gjerne litt varer, men ellers har de ingenting med hverandre å gjøre.

Mange tanker gikk gjennom hodet mitt etter dette landsbybesøket. Hva skjer når de blir sjuke? Hvilken forskjell kunne det vel ikke gjort med rent drikkevann? Globaliseringen og den moderne verden har nådd Mali også. Hvordan skal barna fra denne landsbyen klare seg i møte med alt det nye uten noen form for skole og opplæring?



Jeg blir så imponert over disse afrikanske jentene som bærer alt mulig på hodet! - for en balanse, og for en styrke!


Hva spiser de i Mali? Hirse er visst svaret. Og hvis jeg ikke tar helt feil, er det hirse som er på dette bildet. De lager hirsegrøt og hirsesuppe. Grøten serveres gjerne med en slags mørkegrønn bladsaus. Jeg uttrykket litt skuffelse over at vi aldri fikk smake denne tradisjonelle maten, men ut fra reaksjonen til nettopp utreiste Mali-misjonær, Frode, så bør jeg visst bare være glad til. Lokal mat kan være en utfordring! Lykke til, Frode!


Besøket i dogon landsbyen gjorde inntrykk. Særlig alt det vi fikk vite om omskjærelsesritualene og animismen som ligger djupt bak den overfladiske islamske fasaden. Her var det snakk om gamle overleveringer, tradisjoner, fetisjer som blir levende, ofringer og eldste som bor i grotter og blir vasket rene av slanger.

3 kommentarer:
Hei Mona.
For ein opplevelse! Så fine bilder du har tatt!
Komme du hjem snart eller?
Katrina.
For en opplevelse sier jeg og!! Spennende og interessant å lese om det du har opplevd i Mali, og kjekt å se bildene! Vidt forskjellig fra hverdagen her!
anne-linn
Tusen takk for en kjempeflott uke i Mali! Godt å høre at du kom deg vel tilbake til Brasil. Og så moro å se bildene!
Nå funker mailen igjen, så da kan du sende så mye du vil.
Lykke til videre med alle utfordringene i Brasil!
Odd Bjarne
Legg inn en kommentar