Livet i Brasil

To parallelle evangeliseringsaksjoner!

2012-01-31T16:24:00.000-08:00

I dag var det avreise for flere ivrige brasilianere som har valgt å bruke sommerferien på å delta i en evangeliseringsaksjon. Misjonsorganisasjonen Missão Zero skal ikke starte noen nye luthersk menighet i år, men hjelpe to allerede eksisterende menigheter med å nå lengre ut i sine bydeler med evangeliet og få flere med i kirkene.

Det ene prosjektet skal foregå i Pelotas helt sør i Brasil. Det er ikke så ofte evangeliseringsaksjonene har blitt holdt sør i landet. Stort sett kommer de positive erfaringene med husbesøk og utegudstjenester fra Nordøst-Brasil hvor folk er utadvendte og glade for besøk. Det skal bli spennende å se hvordan responsen blir i en helt annen og mer lukket kontekst. De fleste deltakerne i aksjonen kommer også fra sør, men menighetene i nordøst vil også være med og sender en god gjeng avgårde med flybilletter kjøpt på tilbud for lenge siden.

Den andre evangeliseringsaksjonen skjer i Quito, hovedstaden i Equador. 11 brasilianere, de fleste studenter fra FATEV, satte seg på flyet i dag og var veldig spente. Det er første gang Missão Zero arrangerer en evangeliseringsaksjon i et annet land og i samarbeid med en annen luthersk kirke. I august i fjor var leder for Missão Zero, leder for Movimento Encontrão og jeg i Equador for å søke kontakter for samarbeid. Vi møtte positive ledere og prester i den spansktalende lutherske kirken. En menighet i en bydel i Quito viste stor interesse for å arrangere en evangeliseringsaksjon med støtte fra brasilianske frivillige misjonærer. Denne menigheten har ansvar for all logistikk og skal stille med vel så mange frivillige deltakere i aksjon som det er brasilianere. Tanken er at én fra Brasil skal gå sammen med én fra Equador på husbesøk. Dette er godt også for språket, ikke alle brasilianerne er like trygge på spansk. Leder for Missão Zero, Whanderson Perobelli, er med som leder for turen. Han har tidligere jobbet som misjonær i Bolivia, kan godt spansk og har erfaring med tverrkulturelt misjonsarbeid.

Quito

Whanderson og Airton sammen med leder fra den lutherske kirken i Equador

Whanderson og Airton sammen med presten for menigheten hvor evangeliseringsaksjonen skal holdes og hans kone.

Jeg gleder meg til å få referater fra turen! Mange spørsmål var ubesvarte ved avreise; som om de blir hentet på flyplassen, om de virkelig har et sted å bo osv.

Vi ber for begge evangeliseringsaksjonene – at Gud må åpne hjem og hjerter!

På kryss og tvers i Nordøst-Brasil

2012-01-30T12:27:00.000-08:00

Det teologiske fakultet FATEV ligger i Curitiba i Sør-Brasil, men vi har flere studenter fra innlandet av Nordøst-Brasil. Avstanden disse studentene har reist for å studere tilsvarer omtrent hele Norge på langs, og den kulturelle avstanden er vel så stor som den geografiske.

Misjonsorganisasjonen Missão Zero har i en rekke år plantet menigheter i dette området og flere tidligere FATEV-studenter er sendt nordover som misjonærer. Min mann og jeg har nettopp fått erfare den nordøstlige virkeligheten på kroppen. Vi reiste med fly til kystbyen Recife og dro derfra innover i landet med buss.

Lívia og Felipe
Ett av høydepunktene på reisen for meg var å se flere av mine tidligere FATEV-studenter aktive i misjonstjeneste. Jeg vil særlige nevne Lívia og Felipe. De er begge i slutten av 20-årene og møttes på FATEV. For et halvt år siden reiste de ut som misjonærer for Missão Zero. De første månedene jobbet de sammen med et annet misjonærektepar, men allerede etter kort tid ble de bedt om å overta ansvaret for en menighet i byen Ouricuri-PE. Denne menigheten ble plantet i 2005 og arbeidet har vært utfordrende helt fra starten. Det er en liten, fattig by med store sosiale problemer. Det store flertallet er folketradisjonelle katolikker med mye overtro og helgendyrkelse.

Husbesøk
Lívia og Felipe bor i bakerste del av et hus hvor garasjen og de fremste rommene brukes til gudstjenester og møter. På søndagsgudstjenestene samles ca. 20-30 deltakere, alle kvinner og barn. Det er en stor utfordring å få med hele familier. Brennevinen er billig og har dessverre godt tak på mange menn. Heldigvis møter Lívia og Felipe situasjonen i menigheten med engasjement, kjærlighet og optimisme. De har planer for månedene og årene som kommer og vil blant annet satse på flere møter i hjemmene og mye husbesøk. Dessuten har de et prekensted i en naboby som de besøker en gang i uken.

Gudstjeneste i dette lille utkantstedet, Barra de São Pedro
Vi fikk være med på gudstjeneste i dette lille utkantstedet, Barra de São Pedro. Det tok oss ca. én time å komme fram, særlig de siste 12 km på grusvei med spisse steiner og dype hull gikk langsomt. I Barra de São Pedro bor det omlag 5000 mennesker. Mange bor i enkle leirehus uten innlagt strøm og vann. Vi fikk være med på husbesøk, men det var ikke alle steder at det var praktisk mulig for oss alle å komme innenfor.

Dyktige formidlere
Gudstjenesten minnet mest om et barnemøte med 3 voksne deltakere og 27 barn. Felipe ledet lovsangen og barna sang med av full røst. De måtte selvsagt opp å stå og klappet og danset og laget bevegelser. Lívia er en dyktig forteller og hadde barna helt med seg inn i bibelhistorien. Til slutt fikk barna tegne mens de voksne satte seg ned til en samtale med Felipe.
Det var virkelig flott å se dette unge misjonærparet i aksjon! Forholdene de nå lever under er totalt annerledes enn det de er vant til, men det var ønsket om å tjene Gud hvor hen det trengs som førte dem til FATEV. Nå har tjenesten startet og de får oppleve misjonærlivet med alle sine gleder og bekymringer. Vi forlot Ouricuri med en sterk glede over arbeidet som drives blant disse fattigste og svakeste i Brasil, men også med et forsterket forbønnsemne på hjertet.

Kirkemøte for IECLB

2010-10-20T06:09:00.000-07:00

I kveld tar jeg bussen til Foz do Iguacu for å delta på kirkemøtet til IECLB. Tema for kirkemøtet er det samme som årstema valgt for 2011: "Fred i Guds skaperverk"

Dette blir et spennende kirkemøtet fordi det nå skal være valg av ny kirkepresident. Walter Altmann går av etter to perioder og det er ganske åpnet mellom kandidatene som stiller til valg.

Ellers er det for FATEV's del særlig interessant hva som blir sagt og bestemt i forhold til kirkens utdannelsesinstitusjoner og veien til ordniasjon og tjeneste. Vi håper nok at kirken skal ta et større økonomisk ansvar for skolene og at kirkens opptaksprøver for kandidater til prestetjenste skal endres.

Blogg om presidentvalget i Brasil

2010-10-12T10:28:00.000-07:00

Jeg har funnet en blogg av Torkjell Leira som tar for seg valget i Brasil.
Torkjell presenterer seg som brasilentusiast, samfunnsgeograf, Amazonaskoordinator i Regnskogsfondet, capoeiratrener og musikkelsker.
Hvis noen har lyst på en grei oppdatering på norsk om valget, anbefaler jeg å ta en kikk på:

BrasiLeira - blogg om valget!

Nasjonal hellidag i Brasil

2010-10-12T07:15:00.001-07:00

12. oktober er nasjonal helligdag i Brasil. I dag feires tre begivenheter. For det første er det barnas dag, for det andre ble Amerika oppdaget, men grunnen til at det er helligdag er fordi det er dagen til Brasils skytshelgen, Nossa Senhora de Conceição Aparecida.

I oktober 1717 dro de tre fiskerne Domingos Garcia, Felipe Pedroso og João Alves ut for å fiske i elva Paraíba. Etter mange timers arbeid og utallige forsøk, var de fremdeles uten fisk og i ferd med å gi opp. Så skjedde det at João Alves kastet garnet i elva, men den eneste fangsten han dro opp var en statue av Nossa Senhora de Conceição (Vår Frue av Unnfangelsen) hvor hodet manglet. Fiskerne gav Fruen tilnavnet ”Aparecida” slik at navnet meget passende ble ”Vår Frue av Unnfangelsen som viste seg”. Neste gang fiskerne kastet ut garnet kunne de også hale inn statuens hode, og i tillegg fikk de fisk i massevis! Dette var Jomfruens første mirakel. Historien forteller at Jomfruen har besvart mange bønner og utført utallige mirakler. Hun er kjent for sine uvanlige krefter og ble utropt til dronning av Brasil og landet offisielle skytshelgen i 1929 av pave Pius XI.

I dag oppbevares statuen i den enorme basilikaen Santuário Nacional de Nossa Senhora Aparecida i byen Aparecida i delstaten São Paulo. Helligdommen er den mest besøkte i Brasil og kan romme opp til 45 000 mennesker. Søndag 20. oktober 2002 mottok helligdommen 231 000 besøkende. Det er foreløpig dagsrekord. Men ifølge basilikaens hjemmeside øker antallet pilegrimer hvert år. Antallet i 2009 var på hele 9.554.485!

Bibelskolen i Araçatuba

2010-10-04T09:24:00.001-07:00

Den mobile bibelskolen i Araçatuba går mot slutten av sitt andre år. Mange av de unge lutherske menighetene i delstatene São Paulo og Mato Grosso har sendt elever til bibelskolen. Misjonær Wolker Thom som er ansvarlig koordinator for bibelskolen og leder for Missão Zero sitt arbeid i regionen, kan fortelle at bibelskolen fungerer som et fantastisk redskap til å utdanne og trene frivillige ledere for menighetene.

Her følger noen vitnesbyrd fra tre av elevene på bibelskolen:

Ø ”Bibelskolen har vært et sted for å lære, for å oppleve fellesskap og for å bygge opp et ekte og pålitelig trosliv” Ellen Santos – Araçatuba

Ø ”Bibelskolen motiverer oss til en vandring i tro og tjeneste” Odette – Santa Fé do Sul

Ø ”Bibelskolen har hjulpet meg til å få økt kunnskap. Men det beste er at det ikke bare blir med teorien, vi blir utfordret til å praktisere det vi lærer” Cleonice – Tres Lagoas

Bibelskolen i Araçatuba fortsetter i ett år til. Fremdeles gjenstår noen av modulene, og elevene ser fram til å kunne møtes til flere helgesamlinger med god undervisning og oppbyggelig fellesskap.

Jeg har veldig tro på dette prosjektet med den mobile bibelskolen! Det er flott at vi kan få den teologiske undervisningen ut til vanlig kirkemedlemmer og at bibelskolen kan arrangeres på ulike steder til ulike tider. Neste år har Missão Zero planer om å starte på en ny omgang med mobil bibelskole i misjonsområdet i Nordøst-Brasil. Siden bibelskolen først ble arrangerte i dette området i 2007-2008, har nye menigheter blitt til og de etablerte menighetene har vokst og fått nye medlemmer. Det vil si at behovet igjen er der for ledertrening og undervisning!

Gledelige nyheter fra Rio Preto!

2010-09-27T19:03:00.000-07:00

Nyhetene som kommer fra Tiago og menigheten i São José do Rio Preto, er veldig gledelige! I juni klarte menigheten å melde på 8 stk til en weekend som kalles ”Et møte med Gud”. Dette er weekender som arrangeres av et nettverk for evangelisering og menighetsplanting og fokuset er utfordrende evangelieforkynnelse, mulighet for forbønn og oppfordring om å ta et standpunkt for Jesus. Seks av de åtte som deltok sammen med Tiago hadde aldri besøkt kirken tidligere, og fem tok i løpet av helgen en avgjørelse om at de vil følge Jesus! I ettertid har Tiago jobbet for å følge opp de nye og hver enkelt har fått utnevnt en medvandrer som skal gå de første skrittene på trosveien sammen med dem.

18.-19. september arrangerte Tiago og menigheten for første gang ”Et møte med Gud”-weekend på egen hånd. De var veldig spente på hvordan det ville gå å arrangere et slikt evangelistisk program, men det ble noen fantastiske dager! Alt gikk bra og av åtte deltakere var fem nye! Tiago kan fortelle om sterke møter med Gud, om omvendelse, tilgivelse og helbredelse.

Hvis dere vil lese hva Tiago selv skriver om ”Et møte med Gud”-samlingene, kan dere gå inn på den engelske bloggen hans: http://frariopreto.blogspot.com.

Besøk av Sérgio Schaefer på FATEV!

2010-09-27T18:19:00.000-07:00

Denne siste uken har vi hatt besøk av Sérgio Schaefer på FATEV. Jeg kan alltid merke på studentene når de har undervisning med Sérgio. Det er som han både provoserer, utfordrer og oppmuntrer dem på samme tid. De tar engasjerte med seg tema fra timene ut i korridorene og ned i kantinen, og de blir på ny minnet om hvorfor de bestemte seg for å studere teologi. Samtalene handler om misjon, om evangelisering og om å gjøre mennesker til disipler og Jesu etterfølgere. Vi trenger virkelig lærere som Sérgio! Han er fremdeles aktiv i sin tjeneste som landsevangelist og reiser Brasil på kryss og tvers med evangeliseringskampanjer og misjonskonferanser. Det er ikke få av studentene som kan fortelle at de kom til tro på Jesus eller bestemte seg for å studere teologi etter å ha hørt Sérgio forkynne. NMS har støttet arbeidet til Sérgio i mange år, og det er jeg utrolig glad for! Han har vel egentlig nådd pensjonsalder, men fremdeles bidrar han i kirkens misjonsarbeid på en enestående måte. Han har masse erfaring, er visjonær og har store forventninger til hva Gud vil gjøre gjennom studentene på FATEV. Sérgio har alltid gått sine egne veier. Det har nok ført til enkelte vanskeligheter underveis, men for studentene på FATEV er det ikke tvil om at Sérgio representerer en unik mulighet til å lære fra én som gjennom liv og praksis vet hva han snakker om!

Det var et friskt pust å få Sérgio på besøk. Vi merker at skoleåret går mot slutten og mange begynner å se fram til ferie og turer hjem. Men jeg tror vi alle fikk litt ny energi, og fremdeles har vi jo flere uker igjen med undervising, oppgavepresentasjoner og muntlige prøver. Det er nå studentene i 3. klasse begynner å bli nervøse! De skal ha ”skrekkuken” der de skal svare muntlig på spørsmål fra alle hoveddisipliner foran hele skolen. Det kan høres ille ut, men de får litt tid samme kveld til å forberede seg på tema og de går fram i grupper med ca. 5 studenter i hver gruppe. Sannheten er at de fleste synes denne uken i slutten av hvert skoleår er veldig spennende! 1. klassingene blir dypt imponerte, 2. klassingene begynner allerede å grue seg til deres tur, mens 3. klassingene kjemper seg gjennom uken og avslutter stolte og fornøyde med brede smil, fest og seiersbilder!

Ellers har vi mange studenter i 4. klasse som snart er ferdige og som vurderer hva de nå skal gjøre videre. Noen kommer til å melde seg på kirkens ordinasjonsprogram og kan se fram til et år med opptaksprøver og praksisperioder, mens andre vil studere videre eller ta en pause der de gjerne jobber som frivillige i en periode i en menighet eller i et misjonsprosjekt.

Et lite nyhetsglimt fra menighetsarbeidet i Santa Fé do Sul!

2010-09-22T18:46:00.001-07:00

I menigheten i Santa Fé do Sul er det først og fremst bygging av nytt kirkehus som står på programmet disse månedene. Helt siden 2003 har menigheten drømt om å få et eget bygg, og nå er altså arbeidet i gang! Misjonær Hilton Henn sier at dette kirkebygget blir reist til Guds ære og lovprisning.

Grunnsteinen ble lagt under en flott markering på en kveldsgudstjeneste den 1. august 2010. I alt var 72 mennesker samlet på tomten til gudstjenestefeiring. De fleste av de oppmøtte var fra Santa Fé do Sul, men menigheten fikk også besøk av synodepresten og av representanter fra menigheter i regionen.

For noen ganske få dager siden fikk jeg en mail fra Hilton med nye bilder og oppdateringer fra byggearbeidet. Det går bra med konstruksjonen! På bildene kan vi se at mye har skjedd siden grunnsteinen ble lagt for ca to måneder siden, men likevel skulle nok Hilton ønske at arbeidet hadde gått enda fortere. Det er mange detaljer som skal huskes på og alt tar tid!

Menighetsrådet har bestemt seg for å bruke en byggestein som det tar lengre tid å legge, men som er mer økonomisk. Ellers har det særlig vært vanskelig å få tak i murere. Det er mangel på fagfolk innenfor bransjen og Hilton kan fortelle at de best kvalifiserte arbeiderne allerede er engasjerte i andre prosjekt.

Menigheten samles stadig og merker økt samhold og engasjement rundt det som er i ferd med å skje. Flere står på for å få inn mer midler som ganske sikkert vil trenges for å fullføre konstruksjonsarbeidet. Målet for menigheten er at det nye kirkehuset skal stå ferdig i desember.

Mange folk fra bydelen følger arbeidet med interesse og har også vist sin støtte og positive innstilling. Hilton ber oss være med å be for byggearbeidet, men fram for alt be om at Gud må legge flere mennesker til menigheten. Må det være vår bønn at kirkehuset blir fullsatt og at menigheten får være lys og Jesu vitne for beboerne i bydelen!

Et lite nyhetsglimt fra Marco Robinson sitt arbeid!

2010-09-22T17:42:00.000-07:00

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.

2 Tim 1:7

Når jeg ber Marco Robinson fra hovedkontoret til Missão Zero fortelle litt om sitt arbeid, begynner han med å sitere dette bibelverset. Han henviser til presidentvalget som skal avholdes den første helgen i oktober. Må Gud gi det brasilianske folk, og særlig den kristne delen av befolkningen, visdom til å velge gode ledere for landet. Marco er opptatt av kallet vi har fått fra Herren til å vitne om de gode nyhetene; om frelsens mulighet i Jesus Kristus. Videre legger han vekt på ansvaret vi kristne har i forhold til samfunnet vi lever i. Det er vår oppgave å være lys og salt i denne verden.

Marco har ansvar for å følge opp Missão Zeros mange givere og støttespillere. I 2010 hadde han lagt opp til et tøft program med mye reising og besøk til alle misjonsvenneråd rundt om i landet. Dette programmet ble brått avbrutt da Marco i vår fikk beskjed om at legene hadde funnet en svulst i nyren hans. Heldigvis fikk han rask og god behandling. En vellykket operasjon fjernet svulsten og i dag er Marco tilbake på kontoret. Han gleder seg over muligheten til å få flere gode år sammen med familie og venner, og særlig stas er det at det første barnebarnet akkurat er født!

Før og etter sykdomsperioden har Marco likevel nådd å gjennomføre noen besøk til menigheter og misjonsvenneråd. Han ser at det er viktig med personlige besøk og at dette styrker og motiverer menighetene i deres misjonsengasjement. Det skjer også en stadig utbytting i menighetene av prester og menighetsråd og derfor er det avgjørende å holde kontakten oppe og sikre et fortsatt godt samarbeid.

Foruten om at Marco selv reiser på besøk, organiserer han kontakten og informasjon mellom givermenighetene og misjonærer og misjonsprosjekt. Til nå i år har over 15 misjonsvenneråd mottatt misjonærbesøk. Responsen lar ikke vente på seg! Missão Zero mottar positive tilbakemeldinger og merker også at viljen til å påta seg økonomiske forpliktelser øker betraktelig. Fram mot jul har Marco tilrettelagt for enda flere misjonærbesøk og noen menigheter skal arrangere større misjonskonferanser i samarbeid med misjonærer fra Missão Zero.

Landsevangelist Sérgio Schaefer og Marco jobber godt sammen. Først drar Sérgio av gårde på evangeliseringskampanjer og mobiliserer til misjonsengasjement, og så følger Marco opp gjennom å danne nye misjonsvenneråd og få plass konkrete avtaler for samarbeid. Det er viktig for Missão Zero å spille på lag med de etablerte menighetene. Misjonsengasjementet og ansvaret for misjonærene må springe ut fra menighetene. Dette skjer i stadig større grad i den lutherske kirken i Brasil. Nå drives det misjonsarbeid både sør og nord i landet og for bare noen uker siden ble det første ekteparet misjonærer sendt ut over landets grenser. Maicon og Carol reiste d. 15. sep. til Norge for å jobbe som misjonærer i Oslo.

Marco gjør jobben sin med støtte fra NMS. Han takker for godt samarbeid!

Et lite nyhetsglimt fra Gravatá!

2010-09-21T08:27:00.000-07:00

Jeg har nettopp vært i kontakt med Davi i Gravatá og fått høre litt ferske nyheter fra dagsenteret og fra arbeidet i menigheten. Davi begynner med å fortelle om sin begeistring over å få jobbe i Gravatá. Selv om det er mange utfordringer, er gledene flere!

Dagsenteret jobber ut fra filosofien om at en lærer og utvikler seg gjennom å leke. I dag tar senteret i mot 60 barn fra 2-6 år, 60 barn fra 7-13 år, i tillegg kommer oppfølgingen av barnas familier og månedlige verksteder/kurs for ca 25 ungdommer.

Davi har stått i spissen for opprette en støttegruppe for dagsenteret bestående av folk i bydelen. Målsettingen for gruppen er å samle inn penger til å bygge en stor hall som kan brukes til leker, aktiviteter og ulike verksted. Hvis de lokalt klarer å samle inn ca 14 000 kr, har de løfter om å motta det samme beløpet i støtte. Innsamlingsgruppen håper å nå sitt mål innen utgangen av november. Prosjektet har skapt stort engasjement i bydelen!

Et annet stort prosjekt som pågår, er at de har fått godkjennelse til å åpne et kommunikasjonssenter. Det skal være et sted med ca 10 datamaskiner, internett og annet IT-utstyr som hele bydelen, men særlig ungdommene, kan ha glede av. Senteret skal ha åpent seks timer daglig og vil bli ledet av to ivrige ungdommer.

Davi er flink til å spille på lag med lokale myndigheter, firma og ideelle organisasjoner. Både den store hallen og dette kommunikasjonssenteret, har han fått øremerkede midler til. Han har også klart gjennom et statlig program, å få ukentlige rasjoner med frukt og grønnsaker som blir fordelt blant de fattigste familiene i bydelen. Det er fantastisk flott at ca 140 familier hver uke kan hente hjem sunne og gode matvarer!

Det diakonale prosjektet i Gravatá har en flott gjeng av ansatte og i tillegg mange gode støttespillere i lokalsamfunnet, men Davi er bekymret for framtiden. Selv om han klarer å få inn midler til spesielle prosjekt, er det vanskeligere å få folk til å støtte den daglige driften. Davi er takknemlig for støtten fra NMS! Han gleder seg over at NMS ser verdien av dagsenteret, men også av menigheten som har vokst fram parallelt med det diakonale arbeidet. Nå på søndag, d. 19. september, ble to jenter døpt og tatt opp i menigheten. Det var andre gangen at den unge menigheten i Gravatá feirer dåp. Davi er svært fornøyd med at flere engasjerer seg i menigheten og merker også at et ungt lederskap begynner å spire fram.

Jeg håper at dere vil være med å takke Gud for alle velsignelser og gode ting som har skjedd i Gravatá, men at vi også kan legge fram for Gud alle barna, deres familier, ungdommene, de ansatte på dagsenteret, menigheten, og ikke minst Davi og hans familie!

To sterke opplevelser fra kveldens gudstjeneste.

2010-09-12T19:04:00.001-07:00

I kveld hadde vi gudstjeneste med misjonærutsendelse i sentrumskirken i Curitiba. Det var sterkt å være vitne til at en brasiliansk menighet snakker om Norge som misjonsmark og nå sender ut et ungt ektepar som misjonærer til Oslo.

Men før vi kom så langt som til selve utsendelsen, skjedde det noe uventet i gudstjenesten som berørte oss alle. Under lovsangen kom det inn en farget mann fra gata. Han var sannsynligvis litt beruset, men oppførte seg rolig. Forsiktig gikk han opp midtgangen fram til alteret og stilte seg opp rett foran lovsangsteamet. Der stod han under flere sanger helt til han fant det for godt å sette seg ned på en av de fremste benkeradene. Forsamlingen fulgte med og flere var nok litt spente på hvordan situasjonen ville utvikle seg. Den siste lovsangen hadde en flott tekst som handler om at vi retter all vår takk og lovsang mot den eneste som er verdig til å ta imot, nemlig vår himmelske konge. Vi ærer Jesu navn og overgir oss ved hans føtter; vi gir oss helt hen til han som er vår Herre og Gud. Sangen gjorde tydelig inntrykk på vår fargede gjest som på ny gikk ut i midtgangen og nå knelte ned framme ved alteret. Slik lå han en stund alene, helt til ei jente i menigheten også gikk fram og knelte ned ved hans side. Lovsangen tok slutt og presten gikk fram til mikrofonen. Han sa ganske kort at Gud taler til oss og berører oss på forskjellige måter, og noen ganger overrasker han oss med sitt nærvær og sin ledelse. Lovsangsteamet ble invitert til å synge siste sang en gang til og menigheten ble invitert til å komme fram til Herrens alter. Alle som kjente behov for å overgi sitt liv i Jesu hender og søke trøst og tilflukt ved Jesu kors, kunne komme fram. Sjelden har jeg sett en slik respons, folk strømmet til! Presten nådde så vidt å fullføre setningen før gamle og unge begynte å vandre framover i kirken; det ble fullt foran alteret og det ble fullt nedover midtgangen. Folk lå på kne og la i stillhet fram for Gud det hver enkelt hadde på hjertet. Det ble en spesiell opplevelse. Tårene rant hos mange. Gud vet hva vi trenger og evner å nå direkte inn i livet vårt, og noen ganger bruker han en forbipasserende uteligger for å vise vei. Så godt det var å skimte uteliggerens ydmyke møte med en himmelsk og nådig Far, og så godt det var for oss alle å få legge vårt vante mønster litt til side og få knele ned for Jesu føtter. Det var et hellig øyeblikk.

Det siste som skjedde i gudstjenesten var utsendelsen av Maicon og Carol. Hele gudstjenesten handlet om misjon og Maicons far talte ut fra lignelsen om den bortkomne sønn. En setning som jeg bet meg merke i, var denne: ”Vi engasjerer oss i misjon for å se Gud smile”. Gud smiler når et bortkomment barn vender om og kommer hjem igjen. Han står med åpne armer og gleder seg over å se barnet komme. Misjon handler om å hjelpe mennesker til å finne veien tilbake til Far; misjon handler om å se vår himmelske Far smile. Jesu verdensvide kirke har mottatt misjonsoppdraget. Maicon sa det på en fin måte – ”det er vi som menighet som reiser til Norge for å ta del i Guds misjon der, vi har fått og tatt i mot kallet, det er sentrumskirken i Curitiba som strekker sin arm ut enda litt lengre slik at den når helt til Norge og til menneskene i Oslo by”.

Jeg tror tiden er moden for at vi tar imot misjonærer fra våre søsterkirker i Norge. Vi er én kirke og én kropp og vi har mye å tilføye og lære av hverandre. På onsdag reiser Maicon og Carol til Norge. De skal bo i Oslo og jobbe i den internasjonale kirken i Oslo + i en vanlig norsk luthersk menighet. I første omgang reiser de for ett år, men vi ber og vil jobbe for at tiden kan forlenges. Jeg synes det er flott å høre to unge brasilianere snakke om Norge med så mye omsorg, kjærlighet og bekymring. Maicon og Carol kjenner seg kallet av Gud til å vitne om Guds frelse for det norske folk. De er villige til å tilbringe flere år langt borte fra hjem og familier for bidra til at norske bortkomne sønner og døtre skal finne veien til Far. All takk til Gud!

Fantasifest på FATEV

2010-07-28T16:24:00.001-07:00

Nå har vi hatt vinterferie på FATEV. Men før ferien, fredag 25.juni, hadde vi stor FANTASIFEST! Studentrådet hadde planlagt denne festen i lengre tid og alle studentene hjalp til med å få inn penger gjennom å jobbe i skolens kantine.

Festen var gratis for alle studenter og ansatte – og menyen var ikke dårlig! Det ble servert grillet kjøtt i garasjen med brød, potetsalat og grønnsakssalat. Vi var ca 80 stk og klarte å spise opp nesten alle de 40 kg kjøtt som var kjøpt inn.

Alle måtte kle seg ut og kreativiteten var stor! Kveldens konge og dronning ble kåret og vi hadde ringdans, leker og avslutning ute rundt bålet. Det var en kjempefin kveld og en bra semesteravslutning!

Nasjonalt treff for teologistudenter

2010-06-12T07:11:00.000-07:00

Det første nasjonale treffet for teologistudenter tilknyttet den lutherske kirken i Brasil (IECLB) ble arrangert 5.-6. juni. En fullastet buss kom fra kirkens tradisjonelle presteskole, EST, helt sør i landet, og vi på FATEV stilte opp med omtrent like mange. Treffet ble holdt i São Bento do Sul, i lokalene til kirkens tredje presteskole, FLT. Til sammen var det rundt 150 studenter, pluss lærere og representanter fra kirkeledelsen.

Det var knyttet mye spenning til dette arrangementet. Hver skole har jo sin profil og representerer ulike teologiske strømninger. Det har ikke alltid vært like god relasjon mellom skolene, og blant studentene kan en plukke opp både rykter og fordommer. Noen går for å være pietistiske, andre er bare opptatte av liturgier og tradisjoner. Noen holder ikke høyt nok faglig nivå, mens andre er liberale og uten syn for misjon. Jeg merket på studentene fra FATEV at de var spente, men også at de dro til treffet med et ekte ønske om å bli kjent med studenter fra de andre skolene.

Temaet for studenttreffet var “Kallet til kirkelig tjeneste”. Det var tydelig at temaet engasjerte og opptok alle studentene likt, på tvers av de tre skolene. Jeg tror studentene etter hvert oppdaget at de har mye til felles og at de deler mange av de samme spørsmålene og utfordringene. Det var flott å ha med representanter også fra kirkeledelsen. Studentene fikk gitt uttrykk for sine tanker både om teologistudiet og om kirkens tjenesteordning, og IECLB fikk sagt noe om kirkens behov og visjoner for tiden framover. På programmet var det satt av tid til å bli kjent gjennom leker, sportslige aktiviteter og gruppesamlinger. Hver skole hadde også ansvar for enten en morgen- eller en kveldssamling. Det kom tydelig fram at det finnes reelle forskjeller mellom skolene. Særlig merkbart ble dette gjennom formene studentene velger når de skal uttrykke sin tro, men også gjennom syn og meninger presentert under debattene. Likevel rådde det en god og vennskaplig tone over treffet. De aller fleste kom med en åpen holdning og med et håp om at treffet skulle bidra til å bygge relasjoner og rive ned falske forestillinger.

Evalueringene fra studentene på FATEV har vært veldig positive, og de siste dagene har jeg hørt rykter om at det allerede pågår planer om en større fotballturnering for kirkens teologistudenter. Kirkeledelsen var også godt fornøyd med treffet og signaliserer at dette kan bli en årlig begivenhet. Det er positivt at disse studentene møtes og blir kjente med hverandre allerede nå. Om ikke så mange år skal mange av dem ut i tjeneste og jobbe som kolleger i samme kirke, da kan det komme godt med at kontakten allerede er etablert og noen av fordommene borte.

Bryllupshelgenen Antônio!

2010-06-12T07:01:00.000-07:00

Søndag 13. juni blir bryllupshelgenen, Santo Antônio, feiret i Brasil. De katolske kirkene i Curitiba har allerede begynt det store kakesalget. Små figurer av helgenen blir gjemt inni kaken. Legenden sier at mødre må ta med seg sine ugifte døtre for å se om de kan være så heldige å få et kakestykke med en liten Santo Antônio inni – da vil de ganske sikkert bli i gift i året som følger! 10 katolske sogn selger kake i Curitiba disse dagene. Et eksempel er sognet i bydelen Boqueirão. Der regner en med at 15 tusen kakestykker vil bli solgt fram til søndag. Det er bakt 90 kaker på 35 kg hver og ca 3000 helgenfigurer er gjemt inni kakene. Dersom en ganger disse tallene med 10, blir det skremmende mange kg kake og et vanvittig antall små helgener i omløp! Men det betyr jo også mange lykkelige bruder i Curitiba i året som kommer:)

Menighetsdiakoni i Gravatá

2010-05-17T12:19:00.000-07:00

NMS har i noen år støttet et menighetsdiakoniprosjekt i Gravatá i Nordøst-Brasil. Arbeidet drives av diakon, Davi Haese. Han er 31 år gammel, gift med Lucélia og har en datter på 7 måneder. Jeg hadde til nå bare hatt kontakt med Davi via mail, men endelig, i forrige uke, fikk jeg anledning til å dra nordover og besøke Davi og familien og se hvordan det går med prosjektet.

Gravatá er en behagelig by å komme til. Temperaturen er fin og hovedgaten gjennom byen koselig med suvenirbutikker og staselig tremøbler som lages lokalt. Det er også mulig å se mange store hus og eiendommer. Bedre stilte folk i fra delstatshovedstaden, Recife, bruker området som feriested. Men en skal ikke dra langt opp i bydelene som ligger i åsene rundt sentrum for å se små hus, forsøpling og stor fattigdom. Davi jobber i en slik bydel. Han er leder for et sosialt senter som tilbyr barn og ungdom ulike aktiviteter og opplæring før og etter skoletid. Til sammen er det rundt 120 barn på senteret hver dag. De får et måltid og så brukes det mye tid på lek og moro! Senteret har opparbeidet seg et stort lager med leker som passer til alle aldersgrupper. De ansatte bruker disse lekene bevisst i undervisning og opplæring. Gjennom leketøy, skal barna få utvikle seg og få trene opp evner og ferdigheter. Det var kjekt å se hvor godt bevarte alle lekene var og hvor godt organisert og gjennomtenkt arbeidet virket på senteret.

Davi leder også en luthersk menighet som har oppstått som et resultat av arbeidet på senteret. I fjor kunne menigheten feire åpningen av et nytt kirkebygg. Det ligger vegg i vegg med senteret og er blitt veldig fint! Menigheten har ca 30 medlemmer, men langt flere deltar på gudstjenester og ungdomsmøter. De fleste er ungdommer, men menigheten har også noen aktive familier.

Inger Øybekk og jeg tilbrakte to dager i Gravatá. Vi fikk omvisning på senteret, fikk hilst på barna og noen ansatte, og vi fikk god tid til å prate med Davi. Vanligvis pleier menigheten å samles i et hjem til bibelstudier hver torsdag kveld, men siden Inger og jeg var på besøk, ble samlingen flyttet til en tirsdag. Det var veldig fint! Vi var hjemme hos en familie som er aktiv i menigheten. Det var et lite hus, og strømmen gikk, men vi tente stearinlys og folk satt overalt der det var mulig, på gulvet, på armlenet, på fanget – og etterpå fikk vi servert kake og brus.

Etter de to dagene hos Davi, ble Inger og jeg igjen enda en dag i Recife før vi tok flyet sammen tilbake til Curitiba. Det er fint å få noen dager sammen med Inger innimellom. Hun kjenner godt forholdene her i Brasil og vi kan dele med hverandre, snakke om arbeidet, om prosjekt og om veien videre for oss begge.

Menighetsbesøk!

2010-05-16T17:26:00.001-07:00

De siste to ukene har jeg vært på tur! Først var jeg én uke i innlandet av delstaten São Paulo og så dro jeg nordover til Recife og Gravatá. Det har vært noen innholdsrike dager! Jeg vil begynne fra begynnelsen og fortelle litt om hva jeg har sett og opplevd.

Tirsdag 27. april fikk jeg besøk av Karin Fjose Olsen som sitter i landsstyret til NMS. Hun kom for å bli bedre kjent med arbeidet som NMS støtter her i Brasil. Det var kjekt med besøk! Vi hadde noen fine dager sammen. Og så håper jeg at jeg klarte å vise litt av hva vi driver med her i landet;)

Etter å ha vært noen dager i Curitiba og besøkt et diakonalt prosjekt i utkanten av byen og FATEV, dro vi fredag kveld den 30. april med buss til Andradina. Dette var en misjonsreise med studenter fra FATEV som vi har planlagt i lang tid. Vi leide en minibuss med plass til 27 personer, til sammen var det 24 studenter + Whanderson fra Missão Zero, Karin og meg. Reisen til Andradina skulle ta ca 9 timer, men med en dårlig (og billig!) buss ble vi litt forsinket. Vi brukte 13 timer og kom akkurat tidsnok til middag kl.12 lørdag 1. mai.

Menigheten i Andradina var den andre menigheten Missão Zero var med på å starte og prosjektet ble satt i gang i 1993. Vi reiste til Andradina for å hjelpe menigheten med en evangeliseringsaksjon. Etter middag, ble vi delt i 5 grupper – hver gruppe med en lokal leder fra menigheten. Så dro vi ut til hvert vårt område i bydelen og gikk sammen to og to på husbesøk. Vi inviterte til utendørsgudstjeneste i gaten foran kirken på kvelden og til ulike aktiviteter for barn og voksne som ble arrangert i løpet av ettermiddagen (f.eks hårklipp, blodtrykksmåling, ansiktsmaling, papirbretting osv). Vi banket på dørene med et ønske om å lytte, prøve å forstå og gjerne få muligheten til å dele noen ord fra Bibelen, be i lag og vitne om hva Jesus betyr for oss – hva han har gjort og fremdeles gjør i livene våre. Det er spennende å være med på husbesøk. Folk i denne delen av landet er nok mer reserverte enn for eksempel i Nordøst-Brasil, men likevel langt mer åpne og glade for at noen banker på døren enn jeg tror er vanlig i Norge. Av og til ble vi stående ved dørterskelen, mens andre ganger fikk vi komme inn. Noen ganger var besøket ferdig på under ett minutt, mens andre ganger kunne det ta et kvarter eller gjerne enda lengre tid.

Om kvelden ble det satt opp stoler ute i gaten og menigheten hadde rigget opp en stor scene med lys og lyd. Vi var spente på hvor mange som ville komme! Whanderson talte, en gjeng studenter ledet lovsangen, en gutt framførte en sang han hadde laget selv og noen av studentene hadde også fått tid til å øve inn et teaterstykke sammen med noen av ungdommene i menigheten. Vi ble en god forsamling – det var en kombinasjon av studenter fra FATEV og menighetsmedlemmer, men det kom også noen som ikke hadde vært i kirken tidligere. Flere studenter kunne fortelle at de om kvelden hadde truffet igjen folk de hadde besøkt i løpet av dagen. Nå er det opp til menigheten å bevare kontakten og følge disse menneskene opp videre i ukene som kommer.

Studentene måtte sette seg på bussen igjen allerede søndag formiddag. Det ble en lang reise for dem bare for én og en halv dag, men de var veldig fornøyde og ved godt mot. Whanderson, Karin og jeg ble igjen en dag til i Andradina og var med på gudstjenesten søndag kveld. Studentene hadde brukt like lang tid på reisen tilbake til Curitiba og hadde først kommet fram i halv tre-tiden natt til mandag. Det ble nok litt slitsomt for alle dem som var nødt til å dra på jobb bare noen timer senere!

NMS var med på å starte to menigheter sammen med Missão Zero i delstaten São Paulo. Nå er de norske misjonærene reist tilbake til Norge, men menighetene drives videre av brasilianske arbeidere og NMS bidrar økonomisk med støtte. Den første menigheten vi besøkte ligger i byen Santa Fé do Sul. Her traff vi Hilton og Edla, et ektepar som nærmer seg pensjonsalderen og som har vært engasjerte i Missão Zero sitt arbeid i mange år. Vi ble et par dager sammen med Hilton og Edla. En kveld fikk vi treffe menighetsrådet og vi var også med på besøk til noen av medlemmene i menigheten. Hilton var svært glad for at alle papirene nå endelig er kommet i orden angående tomt og byggetillatelse. Vi fikk se kirketomten og nå vil det ikke ta lang tid før byggeprosessen kommer i gang. Det blir en spennende tid for menigheten!

Bare en liten halv time fra Santa Fé do Sul ligger byen Aparecida do Taboado. Missão Zero arrangerte en evangeliseringsaksjon i denne byen i 2007 og et ektepar fra menigheten i Santa Fé do Sul ble værende igjen som misjonærer. Vanusa og Carlos hadde noen tøffe år i starten, men det var oppmuntrende å treffe dem nå og høre om menighetsarbeidet og deres tanker om framtiden. De har funnet seg et bra hus der den fremste delen kan brukes som kirkerom og den bakerste delen som misjonærbolig. Carlos har klart å kjøpe seg et bilverksted, mens Vanusa har sluttet i jobben på det lokale supermarkedet og jobber nå heltid som arbeider i menigheten. De har en trofast gjeng som deltar på gudstjeneste, og i løpet av uken jobber de særlig med bibelstudier og bønnesamlinger.

Fra Santa Fé do Sul reiste vi videre til São José do Rio Preto. Her traff vi Tiago og Graciele. Tiago gikk på Hald Internasjonale Senter for noen år siden og har også studert på FATEV. Nå har han overtatt ansvaret for menigheten i São José do Rio Preto. Det har heller ikke bare vært lett. Tiago har gitt uttrykk for at det kan være tungt å stå i spissen for et nybrottsarbeid alene, men denne gangen møtte vi en ganske så optimistisk Tiago. Han har kommet i kontakt med et kirkeplantingsnettverk som har spredd seg til mange byer i Brasil. Det har utgangspunkt i en menighet som jobber med cellegrupper og som arrangerer weekender med intens undervisning og ganske sterke oppfordringer om å ta personlig valg og inngå forpliktelser. Tiago hadde deltatt sammen med tre andre fra menigheten på en slik weekend og det hadde ført til fornyelse og økt engasjement hos alle fire. Nå har han regelmessige møter med pastoren i denne menigheten og sier at han har truffet et nettverk og en modell for kirkeplanting som han har tro på og som har vil prøve å implementere også i den lutherske menigheten.

Vi hadde bare tid til å bli én natt i São José do Rio Preto. Vi fikk truffet noen av kirkens medlemmer og sett lokalene som kirken leier. Torsdag ettermiddag satte vi oss på flyet tilbake til Curitiba og allerede på fredag hadde Karin retur billett til Norge.
Dette var et lite referat fra den første turen min. Etter en helg i Curitiba, la jeg ut på en ny reise, denne gang nordover – men det får jeg fortelle mer som siden!

Weekend på FATEV for 1. og 4. klasse

2010-04-14T14:20:00.000-07:00

Studiet på FATEV er fireårig. Det vil si at jeg nå har fulgt alle klassetrinnene på skolen helt fra deres første år. I helgen hadde vi den årlige weekenden for alle studentene i 1. og 4. klasse. De siste ukene har 4. klasse hatt undervisning om mentorskap og nå fikk de hver sin 1. klassing som de skal være mentor for og følge opp resten av skoleåret. Vi hadde noen veldig flotte dager med leker og aktiviteter, god mat, vitnesbyrd og lovsang og talentkveld med mye humor.
Jeg ble imponert over 4. klasse som arrangerte helgen. Jeg husker så godt deres mentorhelg da de gikk i 1. klasse. Det har skjedd mye i løpet av disse fire årene – noen har giftet seg, noen har anlagt skjegg, noen har blitt noen kilo tyngre, men den største forskjellen har nok likevel skjedd på det dypere plan.
To studenter hadde forberedt vitnesbyrd der de fortalte litt om deres livsvandring siden de begynte på FATEV. De kunne fortelle om den vanskelige overgangen fra å bo hjemme hos mor og far til å flytte i kollektiv og forsørge seg selv, de fortalte om tvil og troskriser som i virkeligheten har ført til vekst og åndelig modning og de fortalte om gode vennskap og om utfordringen med å takle ulikheter og kunne elske og akseptere studiekamerater med andre meninger og forskjellig personlighet. Det de fortalte vakte både latter og tårer. Vi fikk høre om tabber og flaue situasjoner. En gutt fra landet hadde det første året tatt runden på busstoppet og håndhilst på hver eneste én som sto i køen. Det kan nok fungere i en liten landsby, men er langt fra vanlig i en hektisk millionby som Curitiba.
Mot slutten av samlingen fikk vi alle utdelt en liten ring med sløyfe på. Den skulle vi ta med oss for å bli minnet om det aller viktigste - å hele tiden, gjennom alt som skjer, søke å leve i sentrum av Guds vilje. Studentene i 4. klasse formidlet dette som den viktigste lærdommen de hadde tilegnet seg. Gud har en plan og et mål for livene våre som står fast, men veien vi må vandre fram dit kan være både smal og kupert med krappe svinger, bratte bakker og dårlig sikt. Alessandra fortalte om flere hindringer hun hadde støtt på de fire siste årene og hun kom med følgende råd til de nye studentene: invester i relasjoner, støtt hverandre, bruk mye tid på kne i bønn og slutt aldri å søke Guds vilje for livet ditt!

Retrospectiva - 4º ano FATEV (2010)

2010-04-14T14:17:00.000-07:00

1. klasse 2010

2010-02-27T10:09:00.000-08:00

Denne uken har jeg hatt årets første undervisningsuke for 1. klasse! Det er en flott gjeng på 18 stk - de kommer fra Sør og Nord, fra ulike kirkesamfunn og det er en bra spredning både i alder og kjønn. Temaet for denne modulen var: "En panoramaoversikt over Bibelen".

På torsdag inviterte jeg klassen hjem til meg - vi spiste pizza, vafler og norsk melkesjokolade, og for å være litt seriøse, hadde vi også en Bibel-quiz! En veldig koselig kveld!!

Brasilianske misjonærer til Norge

2010-02-10T04:12:00.000-08:00

Det er lite som skjer i Brasil før etter karnevalet, men denne uken starter vi så vidt opp igjen på skolen. Jeg gleder meg til å bli kjent med de nye studentene! I går på gudstjenesten i sentrumskirken så jeg en del av dem. Det var presentasjonsgudstjeneste og før menigheten reiste seg og ba for dem, fikk vi vite hva de heter og hvor de kommer fra. Vi har rundt 20 nye studenter i år. Det er vi veldig fornøyde med!

Men foruten om å få et glimt av de nye studentene, var det noe annet som gjorde gudstjenesten i går svært spesiell. En av våre tidligere studenter, Maicon Steuernagel, og hans kone, Carolina, har i lengre tid kjent seg kallet av Gud til misjonstjeneste i Norge. Det var sterkt å sitte i benkeraden og høre og se landet mitt bli presentert av disse to unge brasilianerne. Det lå mye kjærlighet og omsorg bok ordene. De snakket om realiteten og utfordringene til kirken i Norge og om hvor mye Norge har betydd for misjonsarbeidet i mange land, også i Brasil. Nå er det Norge som trenger hjelp og det er på tide at kirkene i sør tar på alvor kallet om å drive misjon i Europa.

Maicon og Carolina har ingen illusjon om at det vil være lett å jobbe som misjonærer i Norge, heller ikke ser de for seg å reise ut alene og bare starte opp et sted. I et par år har de vært i samtaler med misjonsorganisasjonen, Missão Zero, og de har søkt kontakt med NMS for å ha en samarbeidspartner i Norge. Det de ser for seg er å jobbe innenfor rammene av Den norske kirke, gjerne på Østlandet og i et arbeid som er utadrettet.

Vi ba også for Maicon og Carolina på gudstjenesten i går. Det var fint å på samme tid både få hilse nye studenter velkommen, og samtidig få sende ut en som er ferdig og klar til tjeneste. I første omgang skal Maicon og Carolina ut på en litt kortere reise. De skal jobbe i noen måneder i et menighetsprosjekt som Missão Zero har i byen Juazeiro do Norte i Nordøst-Brasil. Hensikten er at de skal få mer praktisk erfaring og tid til å bli enda bedre kjent med Missão Zero - organisasjonen som om et halvt års tid tar sikte på sende ekteparet til Norge. Sentrumskirken i Curitiba har forpliktet seg på å be og bidra til å forsørge Maicon og Carolina, og jeg håper at også noen av dere i Norge vil ta på dere den samme forpliktelsen. Jeg har veldig tro på dette unge misjonærekteparet. Det hadde vært flott å kunne ta imot dem som misjonærer i Norge. De har mye å bidra med!

(Dette kommer også i Misjonstidende)

Et glimt fra Norge

2010-02-10T04:03:00.001-08:00

I Brasil har vi sommerferie, men denne gangen valgte jeg å bytte ut brasiliansk sommer med norsk vinter. Det er fint å være i Norge litt. I desember fikk jeg med meg en flott julekonsert og det ble også tid til å treffe venner og familie, lage julekaker og pynte juletre.

Nå i januar har jeg benyttet muligheten til å bli kjent med noen av dere som støtter arbeidet i Brasil. Til vanlig foregår jo det meste av kontakten via mail og brev, men det er fint å kunne møtes ansikt til ansikt også. Det er viktig for meg å se den tjenesten jeg gjør i Brasil i sammenheng med tjenesten til den kirken jeg tilhører i Norge. Det er verken mulig eller hensiktsmessig at alle skal reise langt av sted, men jeg har fått muligheten til å gjøre det, og det er jeg glad for. Men jeg er også glad for at det var en kirke som sendte meg ut og at jeg nå får jeg jobbe i team med flere menigheter i Norge som har NMS sitt arbeid i Brasil som sitt misjonsprosjekt.

Jeg merker jo at jeg savner Brasil når jeg er i Norge. Det var derfor veldig kjekt å tilbringe noen dager sammen med fire flotte brasilianske ungdommer. Thales har gått på FATEV og begynte i høst på mastergradsstudiet på Misjonshøgskolen. Han og kona, Carol, bor på Sola og er aktive i Sørnes menighet. Welton og Mateus er studenter på Hald Internasjonale Senter og har praksis i Bergen. Jeg hadde med meg disse fire ungdommene på en liten turné på søndag. Først besøkte vi Bymenigheten i Sandnes og så tok vi båten til Karmøy og var med på ettermiddagsgudstjeneste i Avaldsnes menighet. Vi spilte, sang og fortalte fra Brasil. Jeg tror menighetene satte pris på Brasilbesøket og ungdommene syntes det var stas å få gjøre noe slikt i lag. Dessuten var det kjekt for dem å møte menigheter som har et særlig engasjement for Brasil.

Jeg kan forstå at den norske vinteren med snø, mørke og kulde er fascinerende for en brasilianer. Men til nå hadde de fire vennene mine egentlig ikke hatt noen nærkontakt med snøen. Det måtte vi gjøre noe med! Så etter en dag med menighetsbesøk, utstyrte vi oss med varme klær, ski og diverse akebrett og satte kursen mot kirkebakkene. I starten tok nybegynnerne det ganske rolig, men de oppdaget fort at dette var gøy og at det er mulig å renne både forlengs og baklengs, på rad og i rekke. Vi hadde noen herlige timer i snøen med masse latter og gledeshyl. Det er litt av en opplevelse å se fire ungdommer på over 20 år sette utfor bakken for aller første gang!

(Dette har også stått i Misjonstidende)

Gudstjeneste og skoleavslutning på FATEV

2009-12-07T09:25:00.000-08:00

Fredag var siste skoledag på FATEV for i år. Vi hadde en fin nattverdsgudstjeneste med deltakelse av skolekoret. De sang kjempefint!

Skolekoret! Dirigent: Mariana.

Cicinho, Bruno og Dione

Elania, Mahyara, Nelle og Danielle

Charles, Mariana, Lydia, Paula og Priscila

Nattverd og bønn

Mahyara og Rossana leder lovsangen.

Opptaksprøver på FATEV

2009-12-04T17:25:00.000-08:00

I morgen, lørdag 5. desember, er det klart for opptaksprøver på FATEV. Jeg tror vi har ca. 12-13 som har meldt seg på til nå. Det er flott, men vi håper fremdeles at tallet vil stige og at vi klarer å passere 20 fram til skolestart i februar.

Studentene våre kommer jo fra hele landet, og Brasil er stort! Det er derfor ikke alle som kommer til Curitiba for å ta opptaksprøven. Vi prøver å være fleksible og legger til rette for at folk kan ta opptaksprøven også på hjemstedet sitt. Da pleier presten eller en annen i menigheten å sitte vakt og sende inn prøven til oss etterpå.

Men jeg tror omtrent halvparten av de innskrevne vil være på FATEV i morgen. De skal ha en prøve i bibelkunnskap, en i allmennkunnskap og så må de skrive en slags stil om et aktuelt tema.

Jeg må bortom skolen en tur i morgen:) Egentlig har jeg ikke noe ansvar, men jeg er spent på å treffe de nye studentene. Det er alltid gøy med et nytt skoleår og en ny flokk 1. klassinger!

Jul i Curitiba

2009-12-01T15:02:00.000-08:00

Det er litt merkelig at jeg nå forbinder jul med sommer og varme. I Brasil er det vanlig å feire jul på stranda og det frister mer med friske fruktdrikker og is enn med gløgg og risgrøt. Den første gangen jeg feiret jul i Brasil, syntes jeg det var rart å kombinere palmegreiner med julelys, men etter hvert har jeg fått meg noen juletradisjoner som gjør at jeg kommer i god julestemning selv om gradestokken passerer 30 grader.

Midt på dagen er det ikke mulig å se alle julelysene i Curitiba, men så snart det blir mørkt, kommer all juledekoren til syne. Det er flott å ta en kveldstur rundt i byen og se på alle de opplyste julekrybbene som finnes i mange forskjellige størrelser og varianter. Men det jeg virkelig gleder meg til når jula nærmer seg, er alle barna som synger julesanger fra vinduene til bankbygget midt i gågata.

Dette er en forestilling som gjentas flere kvelder i uka gjennom hele adventstida. Banken HSCB har et stort og praktfullt hus på 3 etasjer med høye vinduer. I alle vinduene står til sammen 160 barn og synger julesanger mens de danser og holder fargerike flagg, dusker eller opplyste hjerter i hendene. Folk kommer tilreisende fra hele landet for få med seg ”Julen i palasset”. I fjor var det over 15 tusen tilskuere i gaten den første kvelden og til sammen regner en med at ca 200 tusen mennesker så forestillingen.

Barna som deltar er mellom 7 og 12 år gamle og er tilknyttet sosiale program som banken støtter. I alt blir det valgt ut barn fra sju institusjoner i byen. Det er stor konkurranse om å få være med i forestillingen. For barn som ellers har kommet skjevt ut og har en vanskelig bakgrunn og livssituasjon, er det stort å bli plukket ut til å være med på en så stor og berømt forestilling. Det kristne julebudskapet er alltid tydelig både i sangene og i historien som binder forestillingen sammen. Målsettingen med arrangementet er å bringe håp og et budskap om at det er mulig med forandring og en bedre framtid. Arrangementskomiteen sier at ”barns drømmer kan være store, men med tro på Jesus og på seg selv, kan drømmer realiseres og bli til virkelighet”.

Hvis det er noen som har lyst til å se og høre barna, kan dere søke på ”Natal HSBC” på http://www.youtube.com/

Skoletur til Itaperuçu

2009-11-27T05:50:00.000-08:00

Noe av det jeg synes er spennende med å jobbe på FATEV, er all praksisen og alle turene som blir arrangert for at studentene skal bli kjent med ulike typer misjonsprosjekt og diakonale arbeid. Det hører med til jobben min å legge til rette for og delta på disse turene. Vanligvis prøver vi å tilby to til tre turer i året.

Noen ganger reiser vi langt av gårde med fullsatt buss og hjelper menigheter med husbesøk og evangeliseringskampanjer, andre ganger er det kortere turer og mer sosiale prosjekt. Den siste turen vi hadde var til en liten by som heter Itaperuçu. Byen ligger 36 km fra Curitiba og er en av de fattigste byene i delstaten. Arbeidsledigheten er betydelig, veiene er dårlige, det sirkulerer mye narkotika blant ungdommene og helse- og utdanningstilbudet er mangelfullt.

Men det bor en familie i Itaperuçu som for 12 år siden overtok et arbeid som kalles Horebfjellets Treningssenter. Sammen med mange andre frivillige og ansatte har ekteparet Bebeto og Suely satt i gang en rekke tiltak som har som mål å forbedre livskvaliteten til byens befolkning. I tillegg til å ha startet en menighet tilknyttet Vinyard, har de prosjekter innen helse, utdanning, idrett, kultur, fritid, sosial inkludering, sysselsetting og samfunnsutvikling.

Bebeto jobber ut fra en veldig enkel strategi som minner mye om det kjente mottoet ”What Would Jesus Do?”. For Bebeto handler det om ”å se, føle og handle”. Han sier at først er det nødvendig å se; se hvilke behov som finnes; se hvordan har folk det. Så må vi føle. Hvilke følelser ville Jesus kjent på i møte med det vi ser? Til slutt må vi la det vi har sett og følt lede oss til handling, med Bibelen som rettessnor.

Bebeto bruker ikke masse tid på å preke og forkynne, men det er lenge siden jeg har møtt et menneske som kunne lære meg så mye om hva det vil si å være Jesu kropp her på jorden. Det var tydelig at han kjente Bibelen ut og inn, men det ble aldri teoretisk noe av det han sa. Alltid var det knyttet opp til personlig erfaring og praksis.
Studentene ble sterkt berørt av det de fikk se og oppleve sammen med Bebeto i Itaperuçu. Særlig tror jeg det gjorde inntrykk på Charles i 3. klasse. Han er vanligvis ikke den som snakker mest, men nå hadde han stadig spørsmål, og det var tydelig at arbeidet tiltalte ham. Noe av hensiktene med disse turene er jo nettopp å presentere studentene for ulike typer arbeid og å hjelpe dem med å finne sitt tjenesteområde. Mye tyder på at Charles drar tilbake til Itaperuçu i ferien for å tilbringe noen uker sammen med Bebeto på Horebfjellets Treningssenter.

(I januar kommer det et innlegg i Misjonstidende om turen til Itaperuçu)

Noen bilder fra FATEV!

2009-11-08T09:52:00.000-08:00

Mário og Idaiane har det morsomt i korridoren.

Idaiane og Thiago.

André leder lovsangen.

Rossana, Diogo og Nelle jobber med et gruppearbeid.

Lydia og Ana Aline.

Studentene på FATEV har alltid med seg Bibelen på gudstjeneste.

Fredagsgudstjenesten på FATEV.

Elaine og Marcos ser sammen.

Mariana dirigere det nyoppstartede skolekoret.

Alessandra og Charles studerer.

Her står bilen min parkert utenfor skolen.

En trist måned

2009-11-02T17:57:00.000-08:00

Noen av dere husker kanskje Alexandre som jeg skrev om for noen måneder siden? Han går i 3. klasse på FATEV og giftet seg tidligere i år med ei herlig jente som heter Karlana. Alexandre har ei vond fortid å se tilbake på, men jeg kjenner ham som en flott gutt som gjerne vitner om alt det Gud har gjort i livet hans. For snart en måned siden ble Alexandre og Karlana utsatt for ei alvorlig motorsykkelulykke. De var på vei til kirken, men ble påkjørt av en sjåfør som ikke overholdt vikeplikten.

Det har vært ei trist tid etter ulykken med daglige sjukehusbesøk. Karlana kom heldigvis lett fra det, men Alexandre slo hodet kraftig og lå i kunstig koma de to første ukene. Legene la ikke skjul på at situasjonen var svært alvorlig og oppfordret oss til å be om at Gud måtte berge livet til denne flotte gutten. For meg var det en ny erfaring at leger oppfordrer de pårørende til å be, men er det noe vi har gjort denne måneden, så er det å be. Vi har kommet sammen i kapellet på skolen og jeg vet om mange kollektiv der studenter har vært samlet i bønn.

Denne ulykken har berørt studentene sterkt. Jeg har merket en sterk tro og forventning om at Gud skal gripe inn og gjøre et under, men sammen med den store troen, har også de store spørsmålene meldt seg. Hvorfor måtte dette skje? Er det Guds vilje? Kan graden av vår tro og intensiteten i våre bønner påvirke Gud? Jeg tror ikke det finnes noen enkle svar på disse spørsmålene. Vi trenger håpet og troen på at Gud kan og vil gjøre noe. Det er godt å kjenne forventning og tillit når vi folder hendene, men jeg må innrømme at det har vært vanskelig å be ”skje din vilje” disse dagene. Vår vilje og overbevisning om hva Gud bør gjøre er så sterk. Det er godt at Gud tåler at vi øser ut for ham all vår fortvilelse, gråt og bekymring. Gud hører alltid når vi ber selv om han ikke alltid svarer oss slik vi skulle ønsket. Midt oppi alt det som har skjedd, tror jeg at flere av studentene har fått utvidet sitt gudsbilde. Gud er ikke bare en Gud som gjør under, han er også en kjempende, nærværende og medlidende Gud.

Heldigvis har Alexandre vist en positiv utvikling de siste dagene! Det virker nå som at han er utenfor livsfare og det gikk greit å vekke ham fra koma. Leger og sykepleiere virker overrasket over forbedringen han viser dag for dag. Han kjenner stort sett folk igjen, har bevegelse i armer og ben og klarer å snakke. Fremdeles er han svak, roter en del og sliter med hukommelsen, men det virker som Gud igjen har grepet inn og gjort et under i livet til Alexandre. De har fremdeles en tøff tid foran seg, dette unge ekteparet, men vi skal prøve å stille opp for dem så godt vi kan. Og så er det rørende å se hvordan de klamrer seg fast til Jesus og finner trøst og styrke i Guds Ord. Karlana leser fra Bibelen for Alexandre hver dag, og når vi ber sammen, roer Alexandre seg og lukker øynene. Det varierer hvor god kontroll Alexandre har på hvem som er kone, lærer og sykepleier, men det er et spørsmål han til nå aldri har bommet på. Når Karlana spør ”Alexandre, hvem er Jesus?”, er svaret alltid det samme: ”Han er alt!”.

(Dette innlegget vil også komme i Misjonstidende)

Ny luthersk menighet i Laguna

2009-09-16T10:56:00.000-07:00

Hvert år i feriemåneden januar, har den lutherske misjonsorganisasjonen Missão Zero drevet evangeliseringskampanjer i Nordøst-Brasil. Mange menigheter har blitt startet som et resultat av dette arbeidet. Men i juli i år skjedde det noe nytt og spennende. Én av kirkesynodene i Sør-Brasil tok kontakt med Missão Zero og ba om hjelp til å gjennomføre en evangeliseringskampanje i byen Laguna i den sørlige staten Santa Catarina. Det er flott å se eksempler på samarbeid mellom de ulike fløyene i kirken! Det er ingen hemmelighet at den mer etablerte delen av kirken til tider har sett med skepsis på enkelte av de nyere bevegelsene som er mer utradisjonelle både i virkemåter og menighetstenkning. Men i de to siste ukene av juli, fikk vi i år være vitner til at Missão Zero og synoden Centro-Sul Catarinense i fellesskap inviterte til kampanje for å forkynne evangeliet og starte en ny menighet.

101 deltakere meldte seg. De fleste kom fra Sør-Brasil, men menighetene i Nordøst sendt også noen av sine medlemmer på den tre dager lange bussturen for å hjelpe kristne søsken i Sør. Alle deltakerne fikk utdelt røde t-skjorter og ble snart gjenkjent i byen som ”de små røde”. Missão Zero hadde med seg møteteltet sitt. Hver ettermiddag ble det arrangert aktiviteter for barn og tenåringer i teltet, og om kvelden var det familiemøte med sang og musikk, teater, vitnesbyrd og tale. Dagen for de små røde begynte med morgensamling med bønn, lovsang, forkynnelse og undervisning. Så ble t-skjortene tatt på og de dro ut to og to for å gå på husbesøk. I alt ble det registrert over hundre mennesker som ønsket å ta i mot Jesus som sin Herre og Frelser.

Mot slutten av kampanjen, kjente åtte av deltakerne seg kallet av Gud til å bli igjen i Laguna og hjelpe den nye menigheten i noen måneder. De utgjør nå et lite team sammen med misjonær George Oliveira Sousa. Det er ikke lenge siden George avsluttet studiene sine på FATEV. Han er fra Nordøst og ble selv kristen gjennom en misjonskampanje som Missão Zero arrangerte i hjembyen hans for sju år siden. Nå har han bestått kirkens opptaksprøve og er i gang med praksisperioden sin på halvannet år. Når han er ferdig med denne perioden, vil han bli ordinert til misjonær i den lutherske kirken.

Den nye menigheten i Laguna og misjonærteamet står overfor en rekke utfordringer. De er allerede i full gang med gudstjenester, bibelstudier og søndagsskole. Men det er krevende å skulle følge opp så mange som er helt i startfasen på trosvandringen. Heldigvis har menigheten og misjonærene mange gode støttespillere og forbedere både i synoden og i Missão Zero.

Jeg håper at prosjektet i Laguna kan motivere til lignende prosjekt og samarbeid i tiden framover. Det er flott å se at Missão Zero får bruke kompetansen sin til å styrke kirkens lokale misjonsarbeid rundt om i synodene.

(Dette innlegget kommer også i Misjonstidende)

Et lite glimt fra FATEV til alle støttespillere i Norge!

2009-09-10T09:52:00.000-07:00

Skoleåret på FATEV er delt inn i tre semestre. Akkurat nå nærmer vi oss slutten på en liten ferie før det tredje og siste semesteret starter på mandag. Det var godt både for lærere og elever med en ferie nå. Vinteren har vært lang og kald, og det kan gå ut over både humør og krefter. Men ellers så har jeg stort sett bare positive ting å fortelle fra FATEV. Året begynte med store økonomiske utfordringer, men Gud har vært trofast og pengene har kommet inn på en eller annen måte fra måned til måned. De siste nyhetene fra august, var svært oppmuntrende. Nå er det kommet inn nok penger til at vi vil klare oss ut skoleåret. Dette har virkelig vært et bønneemne og vi takker Gud for alle givere som har gravd ekstra dypt i lommene i år.

Nå i september begynner innskrivningen til neste skoleår. Det er alltid spennende å se hvor mange nye studenter vi vil få. Hvis vi klarer å få et kull på over 20 også neste år, så tror jeg at vi vil være over den største økonomiske kneiken. Men selvsagt er det ikke bare det økonomiske vi er opptatte av, selv om det er viktig for at skolen skal overleve. Også den lutherske kirken i Brasil opplever at mange prester nærmer seg pensjonsalder og behovet melder seg for nye prester og misjonærer. Misjonsorganisasjonen Missão Zero trenger også flere arbeidere til sine misjonsprosjekt og håper å kunne rekruttere blant FATEV’s elever. Det er alltid vanskelig å si hvordan søkningen til skolen vil være, men ut fra antallet telefoner og mailer fra interesserte ungdommer, har vi gode forventninger for 2011.

Vi har en fin gjeng med studenter på FATEV og de har selv engasjert seg for å hjelpe skolen på ulike måter. I begynnelsen av året, laget de t-skjorter og solgte med inntekt til nye datamaskiner til lesesalen. Og for et par måneder siden, tok noen initiativ til oppstarten av et studentkor som kommer til å opptre i menigheter rundt omkring for å gjøre FATEV bedre kjent. Studentene sier ofte at FATEV er familien deres her i Curitiba og jeg tror mange av dem opplever studentfellesskapet og livet ved skolen omtrent som livet i en storfamilie. Diskusjonene kan bli høylydte, meninger ytres med stort engasjement og uenighet er ikke uvanlig, men fellesskapet preges også av omtanke, vennskap, latter og tilgivelse. Det er fint å se at elevene finner hverandre også på tvers av klassetrinnene og at det oppstår gode og nære relasjoner. Dessuten så opplever jeg en ekte vilje og lengsel blant studentene etter å lære mer om Gud og tjene Ham.

Jenter på tur!

2009-08-30T18:13:00.000-07:00

Endelig begynner vi å merke at sommeren er på vei i Curitiba! Denne helgen har vi hatt strålende vær. Det har vært mulig å gå med t-skjorte både inne og ute, og jeg kunne pakke vekk den ekstra dyna og de tjukke teppene jeg har gjemt meg under de siste månedene.

I går kveld kjente jeg at det hadde vært herlig å komme seg litt ut av byen. Selv om Curitiba har mange fine parker og er flott pyntet med blomster og trær, blir jeg av og til litt lei av høye hus, trafikkerte gater og travle mennesker. Så jeg tok kontakt med mine herlig naboer i 1. etg og spurte om de ville bli med på en liten dagstur, og det ville de! Så ringte vi til Marilia, og hun sa også ja med en gang.

Så i dag har vi vært på tur! Vi kjørte den gamle brosteinsbelagte veien "Estrada da Graciosa" ned til Morretes og Antonina, to veldig koselig byer som ligger nede ved kysten av Paraná. Jeg har tatt denne turen noen ganger nå, men det er så fint at jeg har ikke noe i mot å gjenta turen sammen med tre gode venninner! :)

Vi spiste selvsagt "barreado" som er den lokale spesialiteten, og kombinerte med havets frukter. Kombinasjonen av kjøtt kokt i jerngryte i 24 timer, blandet ut med manjokmel og servert med frityrstekt banan og fisk, reker og krabbe virker kanskje litt rar, men det er kjempegodt!

Det var godt å se havet igjen! Og det var herlig å kjøre gjennom Atlanterhavsregnskogen, gå i koselige gater, kikke i alt-mulig-butikker, vasse i elva og spise hjemmelaget avokadois! Og så var det veldig fint å tilbringe en lang og god søndag sammen med tre utrolig flotte jenter:)

Obrigada Elaine, Lydia e Marilia por um dia muito gostoso!

Chá de panela!

2009-08-25T17:32:00.000-07:00

Nå er det bryllupstid på FATEV! Dette året er virkelig året for brylluper. Vi hadde allerede noen i begynnelsen av året, og nå kommer neste pulje. Jeg har funnet ut at jeg skal i 5 bryllup på under to måneder, 4 her i Brasil og 1 i Norge.

De fleste bryllupene her i Brasil er studenter som gifter seg med studenter. Noen skal ha både vielse og fest her på skolen, mens andre blir viet i kirkene der de har praksisplass.

En tradisjon her i Brasil er å arrangere "Chá de panela" for brudeparet et par uker før bryllupet. På norsk ville vi kanskje sagt "gryte-te-selskap". Det er ikke te som serveres i gryte, men et teselskap der brudeparet får masse småting til kjøkkenet som gave, f.eks en ause, et par grytekluter, en visp, et skjærebrett osv.

På søndag var jeg i "Chá de panela" til Vaninha og Dione. Begge to holder på å avslutte studiene sine på FATEV. Dione er nesten ferdig, mens Vaninha har ett år igjen. Det er to flotte studenter som jeg har hatt masse med å gjøre.
Gaveutdelingen skjer på den måten at brudeparet får kjenne på pakken og må gjette hva som er inni. Gjetter de feil, får den som har gitt gaven velge et plagg fra en stor kleshaug som paret må ta på seg. Gjetter de rett, får paret velge et plagg som giveren må ta på seg. Vi som gir gaver risikerer altså bare å måtte ta på oss ett ekstra plagg, mens brudeparet kan bli ganske så flott oppkledde etterhvert! Det var sikkert over 30 gjester, og derfor også over 30 gaver!

Her ser dere brudeparet! De ble riktig så fine!

Modul om Timoteusbrevene

2009-08-16T19:38:00.000-07:00

Denne uken skal jeg ha undervisning for 1. klasse om Timoteusbrevene. Jeg har ikke hatt denne modulen før og har brukt mye tid de siste ukene på å forberede meg. Det er alltid litt slitsomt å ha en modul for første gang, men det er utrolig lærerikt!

Paulus er veldig opptatt av lærespørsmål i disse brevene. Igjen og igjen advarer han mot dem som forkynner en annen lære og han ber Timoteus om å holde seg vekke fra dem. De som lurer andre og fører folk på avveie, lurer egentlig seg selv og vil selv havne på avveie. Det vil altså si bort fra Jesus og den veien som fører til liv og frelse.

I stedet skal Timoteus holde fast på det han har lært og fått overlevert både av Paulus, men også av sin mor og bestemor. Timoteus har fått opplæring i de gamle Skriftene og nettopp de peker fram mot Jesus og fører til frelse. Paulus understreker i disse brevene viktigheten av å holde fast på Guds Ord. Mot slutten av sitt andre brev sier han til Timoteus: "Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus" (2 Tm 3:14-15.

Ett av de mest kjente versene fra Timoteusbrevene må være 2 Tm 3:16. Bibelen er skrevet av mennesker, men den er inspirert eller innåndet av Gud!

"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd."

Paulus er fange i Roma når han skriver sitt siste brev til Timoteus. Framtidsutsiktene virker mørke og apostelen ser for seg at han snart kommer til å dø som martyr. Men han kan se tilbake på livet sitt med glede og takknemlighet! Helt siden Jesus viste seg for ham på veien til Damaskus har han tjent Gud og dedikert seg helt til den oppgaven han ble kalt til. Han har opplevd forfølgelse, sykdom, smerte og tortur, men med Guds hjelp har han fullført løpet og bevart troen. Nå ser han med forventning fram mot det som skal komme. Han er sikker på at rettferdighetens krans ligger klar for ham, og Jesus selv skal krone ham!

"For nå blir jeg ofret, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme." 2 Tm 4:6-8

I skytteltrafikk til flyplassen

2009-08-05T06:11:00.000-07:00

I dag har jeg vært på flyplassen igjen. Det pleier å bli en del tur ut til flyplassen på denne tiden av året. Det er nemlig nå at vi tar i mot ungdommene som har vært i Norge eller England på utveksling, samtidig som vi sender av gårde neste kull. For en ungdom fra Brasil er det veldig spesielt å få et utvekslingsopphold i Europa. Flere av dem må skaffe seg pass for første gang og det kribler litt i magen med tanke på å reise med fly og dra ut forbi Brasils grenser.

Denne høsten sender vi av gårde et rekordstort kull med ungdommer, og alle sammen skal delta på et eller annet utvekslingsprogram i regi av NMS. Fire skal til England og delta i Uturn, to skal til Hald Internasjonale Senter og én har blitt tatt opp som student ved masterstudiet på Misjonshøgskolen.

Jeg var selv ettåring for NMS i Brasil for 10 år siden. Det var et utrolig flott år, og dessuten et år som førte meg videre til teologistudiet på MHS og så til presteordinasjon og misjonærutsendelse. Det kan skje mye i løpet av et år som ettåring. I tillegg til at en reiser ut i verden som ung disippel, er det også et retningsgivende år for hva en velger å gjøre videre.

I går kveld hadde vi en liten samling med noen av ungdommene fra Uturn. Elaine og Lydia var de første brasilianske ungdommene som deltok i dette programmet, og nå er det akkurat et år siden de kom tilbake fra England. Det var spennende å høre dem fortelle om sine erfaringer. Begge var enige om at året hadde vært veldig bra, men de kunne likevel fortelle om to svært forskjellige år med ulike erfaringer og lærdommer. Lydia har omtrent bare positive minner. Hun trivdes med arbeidet på en måte hun ikke hadde kunne forestille seg på forhånd. Det er ikke tvil om at Lydia opplevde et sterkt misjonskall i England, et kall som siden har ført henne til Curitiba og til teologistudiet på FATEV. Elaine kan også fortelle om et flott år, men samtidig om et vanskelig år. Hun slet med språket og klandret seg selv for at hun ikke klarte å gjøre så mye som hun gjerne ville. Men Gud lærte henne noe viktig i løpet av året i England som hun tar med seg videre, nemlig at hennes verdi som kristen ikke først og fremst ligger i alt det hun gjør og bidrar med. Hun er elsket av Gud akkurat slik hun er, og det er framfor alt hvem hun er i Kristus som gjør henne til et vitne om Gud.

(Dette innlegget kommer også i Misjonstidende)

Missão Zero 20 år!

2009-07-02T20:11:00.000-07:00

I forbindelse med 20-årsfeiringen til Missão Zero, har det blitt laget to videoer.

Den første handler om at Gud kaller oss til tjeneste, og at det er vårt ansvar å svare positivt på denne apellen til misjon.

Den andre viser oss litt av det arbeidet Missão Zero har gjort i Nordøst-Brasil de siste årene.

Missão Zero 20 år!

Missão Zero sitt arbeid i Nordøst-Brasil

Litt av hvert fra den siste måneden

2009-06-22T19:20:00.000-07:00

Nå er det jammen på tide å oppdatere denne bloggen litt.

Som en del sikkert har fått med seg, måtte jeg til Norge en tur i mai pga problemer med visumet. Heldigvis gikk det i orden og nå har jeg oppholdstillatelse i alle fall for et år til. Selv om jeg ikke hadde regnet med noen Norgestur i mai, så var det kjekt å få noen uventede uker sammen med familie og venner. Mai er jo en flott måned i Norge, og i tillegg til 17.-mai, fikk jeg også med meg pappa sin 65-års dag og mange kjekke dager sammen med den herlige nevøen min, Andreas.

Men det var fint å kunne reise tilbake igjen til Brasil. Jeg har en periode uten så mye undervisning akkurat nå, og det er kjekt å ha tid til å prioritere studentene og være sammen med dem. Vi har hatt mange fine kvelder og helger sammen denne måneden. Noen ganger har vi vært hjemme hos meg, men jeg har også vært en del rundt og besøkt studentkollektiv.

Her kommer litt bilder fra juni:

Liliane og Danielle er tilbake fra utvekslingsåret i Norge. Her er vi hjemme hos Mateus og har grillfest til ære for Liliane:) Hun savnet brasiliansk kjøtt, og det forstår jeg godt!

Mahyara, Ana Aline og Lydia.

Dette er fra en lørdagskveld hjemme i et jentekollektiv. Mahyara hadde laget en nydelig pastagryte.

Et kollektiv med gutter i fra 1. klasse inviterte til husgudstjeneste. Vi sang, leste i Bibelen, delte opplevelser og erfaringer og ba for hverandre. Og så spiste vi, lo og tullet masse! ;)

Etter prøven sist fredag, kom hele gjengen fra 2. klasse hjem til meg på taco-kveld. Det er en variert gjeng, både i alder, kultur, bakgrunn og høyde! Her er de to minste sammen med de to største: Idaiane, Omar, Nelle og André.

Roney, Omar, André, Tadeu, André... og Mona.

De påsto å være vokterne mine, men jeg ser mer skremt enn trygg ut! Likevel er det jo fint å bli passet på av så staute karer:)

Det er en herlig avslappet gjeng!

Veldig kjekt med gode jenter på besøk. Priscila, Lydia og Mahyara.

Rett etter at jeg var kommet tilbake fra Norge, kom Åslaug og Kjetil på besøk. Vi hadde noen fine dager sammen med møter både her i Curitiba og i Porto Alegre.

Åslaug fikk også truffet igjen jentene sine fra Uturn: Lydia og Elaine.

Nytt visum!

2009-05-11T05:21:00.000-07:00

Noen har kanskje fått med seg at jeg måtte en uventet tur til Norge pga visumproblemer. Nå er det i alle fall i orden og jeg trenger ikke lenger være redd for det føderale politiet i Brasil!
Det har vært mye styr og det passet ikke så bra med en tur nå midt i semesteret, men når ambassaden og politet bestemmer, er det bare å adlyde.

Men turen har ført med seg en del kjekke ting også, for eksempel klarte jeg å overraske foreldrene mine som trodde jeg var på weekend i Brasil da jeg plutselig dukket opp til middag hjemme på Karmøy. Og mai er jo en fin måned å være i Norge! Jeg får med meg pappas bursdag og Norges nasjonaldag. Det er ikke dårlig! Dessuten koser jeg meg med den herlige nevøen min, Andreas, som nettopp er blitt 1 år og elsker å klatre og gå i trapper.

Studentweekend

2009-04-19T17:06:00.000-07:00

Denne helgen har vi hatt studentweekend på FATEV. De aller fleste studentene var med og det var kjekt å ha litt mer tid sammen. 3. og 4. klassingene hadde ansvar for weekenden og i løpet av helgen delte de en del av sine erfaringer med de nye studentene.

Hensikten med helgen var å styrke fellesskapet, knytte bånd mellom klassetrinnene, bli kjent og ha det kjekt sammen. Vi hadde ulike "stol-på-hverandre"-leker, spilte spill, lagde god mat og på lørdag var det talentkveld med blant annet noen veldig bra lærerimitasjoner.

Det var fint å kunne bruke mer tid i bønn og lovsang sammen. Flere av studentene hadde vitnesbyrd og samlingsstundene i kapellet var preget av stor tillit og åpenhet.

Her kommer noen bilder fra helgen:

Påskebilder

2009-04-12T15:03:00.000-07:00

Denne påsken har jeg hatt besøk av en gruppe fra Sørnes menighet på Sola. En kjempefin gjeng med masse godt humør! Her er vi på vei opp for å se leiligheten min. Det ble litt trangt med 18 personer i den lille leiligheten, men det var kjekt å få vise hvor jeg bor.

Vi hadde pizzakveld på FATEV med studenter, ansatte og gjengen fra Norge. Mange av studentene prøvde seg på engelsk, og ellers var folk flinke og kreative i kommunikasjonsformene!

Den botaniske hagen i Curitiba er verdt et besøk. Vi hadde flott vær hele uken!

Veldig kjekt med besøk av tante Berit!

Jeg fikk også med meg et bryllup i påsken. Alexandre og Karlana giftet seg på lørdag. Jeg har skrevet om Alexandre tidligere i denne bloggen.

Jeg var tidlig oppe lørdag morgen for å hjelpe brudeparet med å lage blomsterdekorasjoner. Til og med Alexandre bidrog og det ble skikkelig fint!

Tuti er ei god venninne av både meg og brudeparet. Sammen stod hun og jeg i spissen for å lage et overraskelsesselskap for Alexandre og Karlana etter vielsen. De hadde funnet ut at de ikke hadde mulighet til å arrangere noen fest, men ble kjempeglade for overraskelsen!

Gudstjeneste på engelsk på FATEV

2009-04-06T06:16:00.000-07:00

I år prøver vi på noe nytt på FATEV. Hver første søndag i måneden kl.18:00 har vi gudstjenester i kapellet på engelsk. Mange av studentene er opptatte av å lære seg engelsk og tar kurs ved siden av jobb og andre studier. I går kveld var vi ca 25 deltakere på gudstjenesten. Noen tidligere studenter hadde ansvar for lovsangen. Det var første gang de ledet lovsang på engelsk og de var ganske så spente, særlig på om de ville klare å lese bibeltekster og lede oss i bønn på dette fremmede språket. Rektor hadde en liten tekstmeditasjon og så ble ordet gitt fritt til samtale. Jeg har aldri vært i et så stille rom med så mange brasilianere!! Vanligvis snakker de i munnen på hverandre og alle har noe de skulle ha sagt, denne kvelden ble det ganske så tyst. Engelskkunnskapene varierer veldig. Noen skjønte nok ikke et ord av det som ble sagt. Andre klarte kanskje å få med seg hovedinnholdet, men er langt fra trygge nok til å prøve å si noe selv. Til slutt tok noen av lærerne litt ansvar og vi fikk i gang en slags samtale.

Det ble en veldig fin kveld! Flere av studentene ville bare snakke engelsk etterpå og vi stotret oss fram og forsto hverandre mer eller mindre bra:) FATEV tilbyr utvekslingsprogram både i Norge og i England. En del av studentene som var på gudstjenesten i går, skal reise over Atlanteren i august og for dem tror jeg disse gudstjenestene kan bety mye.

Vi klarte faktisk å gjennomføre hele gudstjenesten på engelsk! Likevel fant vi ut at det var nok en engelsk gudstjeneste à la Brasil. Det er vel heller tvilsomt at en engelsk gudstjeneste ville begynt en halv time for seint og verken ha taler eller møteleder avtalt på forhånd, men i Brasil fungerer det helt fint!

Luthersk Universitetsmisjon

2009-03-31T05:34:00.000-07:00

Det er sjelden at brasilianere er tidlig ute. Stort sett har jeg vent meg til at forespørsler kommer i siste liten, men denne gangen kom henvendelsen tidlig. Den kom faktisk så tidlig at jeg nesten hadde glemt at jeg for syv måneder siden sa ja til å tale på en weekend for universitetstudenter i Florianópolis. Jeg må innrømme at jeg var litt spent da jeg satte meg på bussen og gjorde meg klar til den fem timers lange turen sørover. Det var studentpresten som hadde invitert meg til å komme, og selv om jeg ikke kjenner så mange i Florianópolis, så hadde jeg hørt om denne studentgruppen som forkortet kaller seg MUNIL (Luthersk Universitetsmisjon).

Vi møttes ved universitet og dro med buss til et strandhus helt i sørspissen av øya Santa Catarina. Guttene slo opp telt i hagen og jentene ryddet plass til oppblåsbare madrasser inne på golvet. Til sammen var vi ca. 40 deltakere, de fleste i alderen 20-30 år. Temaet jeg skulle tale over var ”Kristenlivets ulike faser”. Jeg presenterte fire ulike faser som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Mellom hver fase hadde jeg satt av tid til samtale, og det var tydelig at denne gjengen er vant til å dele med hverandre og snakke sammen om hva de tror på.

Det må være flott å komme som ny student til en storby som Florianópolis og møte et studentfellesskap slik som MUNIL. Gruppen har faste møter hver onsdag og lørdag kveld, og tilbyr i tillegg bibelstudier og weekender. I år feirer MUNIL 30 års jubileum. Det er ventet at mange av de gamle medlemmene vil dukke opp på jubileumsfesten. Flere av dem kan fortelle om medstudenter som stadig inviterte til møter i MUNIL. Til slutt ble de med, kanskje for å få slutt på maset, og opplevde til sin overraskelse å komme inn i et godt miljø der de fikk venner og etterhvert også ble kjent med Jesus. MUNIL ønsker å være et sted der studenter kan finne et kristent fellesskap og bli bevart i troen. De er åpne for samtaler og det skal være lov å uttrykke tvil og usikkerhet. Men samtidig er studentene i MUNIL tydelige på at de har en oppgave; midt i en urban universitetskontekst er de er kalt til å være Kristi vitner for lærer og medstudenter.

(Det kommer også til å stå om MUNIL i Misjonstidende)

Idaiane

2009-03-29T19:59:00.000-07:00

For en stund siden skrev jeg et stykke til et samtalehefte som utgis hvert år av NMS. Men jeg synes historien og vitnesbyrdet til Idaiane er så flott at jeg fikk lyst til å dele det med dere som følger bloggen min også.

Idaiane er ei sjarmerende og glad jente. Hun er 23 år gammel og har akkurat kommet til Curitiba for å studere teologi på FATEV. Det er en stor overgang å komme til Sør-Brasil. Her er det kaldt, folk flest er hvite og på gata har alle det travelt og fyker forbi uten en gang å hilse. Det er store kulturforskjeller fra nord til sør i Brasil, og for Idaiane er det nesten som å komme til et annet land. Men likevel er hun optimistisk og glad for endelig å begynne på teologistudiet.

Idaiane har vært kristen i snart tre år. Det begynte med at Missão Zero arrangerte en misjonskampanje i byen hennes, José de Freitas, i januar 2006. Idaiane forteller at hun var tilstedet på nesten alle kveldsgudstjenestene i byparken. Hun likte så godt lovsangen og alle fortellingene, men hun holdt seg i bakgrunnen og gikk aldri fram til forbønn. Likevel ble hun med på bibelstudiene som ble startet i den nye kirken. Hun hadde mange spørsmål og kan fortelle om lange samtaler med presten. Etter en stund ble hun med på menighetens trosopplæring, og før året var slutt, kunne hun stå fram og bekjenne at hun var blitt en kristen.

Idaiane elsker å lese og oppdaget fort den store bokhylla til presten. Der fant hun bøker om kirkens historie, om Luther og om misjon i andre land. Hun meldte seg også på et fjernstudium i teologi og jobbet seg ivrig gjennom alle de 10 bøkene.

I 2007 startet Missão Zero en to-årig bibelskole i Nordøst-Brasil. Idaiane reiste hver måned en hel natt med buss for å delta på en intensiv helg med undervisning. Med tårer i øynene forteller hun hvor takknemlig hun er for at mennesker som hun ikke en gang kjenner, støttet dette prosjektet slik at hun kunne få penger til å reise og mulighet til å lære mer om det hun tror på. Alle modulene var bra, men særlig godt likte hun undervisningen om misjon og den praktiske hjelpen hun fikk til å forberede prekener.

Idaiane mistet foreldrene sine tidlig og har bodd mange år hos fjerne slektninger. De er ikke kristne og syntes det var en fjern tanke at Idaiane skulle reise til andre siden av landet for å studere teologi. Igjen og igjen fortalte de henne at teologien verken ville gjøre henne rik eller sikre henne noen trygg framtid. Men Idaiane kjente seg sikker på at dette var Guds vilje, og til slutt lot slektningene henne dra. Drømmen er å bli misjonær, men først skal hun lære mer og bli bedre utrustet. ”Jeg vet at jeg ikke bare kan få toppkarakterer”, sier hun, ”men jeg skal i alle fall prøve!”.

Comunidade Cristã Liberdade

2009-03-16T06:58:00.000-07:00

På lørdag var jeg igjen på gudstjeneste i menigheten "Cristã Liberdade", eller "Kristen Frihet". Dette er en menighet startet av to av studentene våre på FATEV, Tia Lipa og sønnen hennes, André. Tia Lipa er ei herlig dame på rundt 50 år. Hun begynte på FATEV for 3 år siden fordi hun ble oppsøkt av så mange mennesker som ønsket å snakke med henne om livene sine, om Jesus, om tro og om tvil. Tia Lipa hadde egentlig ikke invitert noen, men hun er ei åpen og god dame som ber mye og som virkelig har overgitt livet sitt til Gud. Ryktet om Tia Lipa spredde seg fort og hver dag hadde hun folk på døra som hun tok i mot, lyttet til og ba for. Men nå kjente hun behov for å lære mer og bli bedre utrustet til å betjene alle disse menneskene som bare fortsatte å strømme til huset hennes.

Året etter at Tia Lipa begynte på FATEV, begynte også sønnen hennes, André. Han er 29 år og bor alene sammen med moren sin i gaten rett bak FATEV. Andrés store interesser er jujutsu, musikk og Jesus. Jeg kjenner få mennesker som snakker så naturlig om troen sin og som tilbringer så mye tid i bønn og lovsang hver dag. Etterhvert har det vokst fram en menighet i hjemmet til Tia Lipa og André. Stua blei for liten til å romme alle, og Tia Lipa bestemte seg derfor for å lage et overbygg over gårdsplassen og dette fungerer nå som kirkerom. Det er lenge siden Tia Lipa sluttet å regne huset sitt som sitt eget. Hun har gitt det over til Gud og han har laget en kirke av det. Nå er menigheten registret og den har fått eget navn, "Kristen Frihet". Det er et passende navn. Gudstjenestene hjemme hos Tia Lipa er annerledes enn det meste jeg er vant til, men jeg liker meg der. Det er noe ekte, livsnært og troverdig over det som skjer der. Talene får jeg ikke alltid like mye ut av, de blir litt for bråkete for min smak, men det er tydelig at folk blir rørt og liv blir forandret.

På lørdag skulle menigheten feire nattverd for første gang. Tia Lipa følte seg litt usikker på hvordan hun skulle gjøre dette og inviterte meg til å være med og ta ansvar for nattverdsfeiringen. Sammen planlagte vi hvordan handlingen skulle gjennomføres og vi lagde klart et fint bord med brød og vin. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi var litt over 20 voksne på gudstjenesten og 6-7 barn. Menigheten hjemme hos Tia Lipa har ingen tydelig struktur, visjon eller uttalt teologi. Noe av dette vil nok kanskje presse seg fram etterhvert, men foreløpig er det ganske enkelt en forsamling av søkende mennesker som elsker Jesus og som kommer sammen for å lovprise Gud, dele Ordet og be sammen og for hverandre.

Det er en del slike frie menigheter rundt om i Brasil. Det er ikke alltid like lett å vite hvordan en skal stille seg til slike initiativ. Dessverre skjer det alt for ofte at dominerende og maktsjuke mennesker erklærer seg selv som pastorer og danner menigheter som undertrykker og sårer mange mennesker. Men så finnes det også mennesker slik som Tia Lipa, som aldri har bedt om å komme i fokus, men som har stilt seg til Guds disposisjon og som Gud har valgt å bruke til å lede og forkynne for mennesker.

Jeg har vært på gudstjeneste hos Tia Lipa flere ganger og vil nok fortsette med å stikke innom innimellom. Når jeg er hos Tia Lipa, må jeg legge av meg det meste av min ellers sterke trang til å ha kontroll, planlegge og være forberedt. Jeg kan aldri vite hva som vil skje hos Tia Lipa. Kanskje vil hun be meg om å tale, kanskje holde et vitnesbyrd, kanskje synge en sang, kanskje be for sjuke.... hos Tia Lipa blir grensene mine utvidet og troen min testet.

Alexandre sitt vitnesbyrd

2009-03-12T09:10:00.000-07:00

Vi har mange flotte studenter på FATEV. Når jeg tenker på hvor vanskelig en del av dem har hatt det i oppveksten, er det et stort under å se dem fungere så bra i dag.

Alexandre er 26 år og går i 3. klasse. Han forteller at han ikke var noe ønsket barn. Faren har han ingen minner om og moren var ung og rusavhengig. Hun var for det meste ute og Alexandre ble overlatt til seg selv. Etterhvert ble han plukket opp av ei tante, men hun ville heller ikke ha ham og sendte ham fra det ene ukjente menneske til det andre. Resultatet ble at Alexandre rømte til gata. Allerede som 8-åring hadde han fått smaken på alkohol, og nå ble rusmidlene stadig sterkere. Han sier selv at situasjonen var håpløs. Ingen hadde tro på ham, ikke en gang han selv.

Så kom han til et evangelisk senter for avrusning. Her møtte han for første gang mennesker som virkelig så ham og brydde seg om ham. Da oppholdet på 6 måneder var over, inngikk Alexandre en avtale med Gud. Han skulle be forstanderen om å få bli ett år til som frivillig medarbeider og hvis forstanderen gikk med på dette, hadde Gud ett år på seg til å vise seg. Dette året ble det store vendepunktet. Gud grep inn i livet hans og forandret ham på en måte han har vanskelig for å sette ord på. Da året var slutt, ble Alexandre oppfordret til å studere teologi og kom til Curitiba.

Jeg husker Alexandre den første tiden på FATEV. En beskjeden gutt som holdt seg litt for seg selv, men som alltid stilte opp og hadde et varmt smil. Uten tvil har han hatt sine nedturer og tøffe kamper, men i dag er han én av våre beste studenter. Han er trygg på seg selv, fungerer godt i jobben og får stadig flere oppgaver i menigheten. I april skal han gifte seg med ei flott jente som heter Karlana. Han stråler med tanken på å endelig få egen familie. Og når jeg spør om planene for framtiden, røper han at han har en stor drøm om å en dag adoptere et barn.

Når alle andre har gitt opp, er Gud fremdeles trofast og kan skape en forandring. Dette er det Alexandre har erfart og dette er hans vitnesbyrd.

(Alexandre sitt vitnesbyrd kommer også på trykk i Misjonstidende)

Ny gjeng med studenter på FATEV

2009-02-18T18:41:00.000-08:00

Denne uken har jeg modul med 1.klasse. Det er den første undervisningsuken deres, og temaet for modulen er "en panoramaoversikt over Bibelen". I år har vi 16 nye elever i 1.klasse og i tillegg 8 nye elever som har begynt direkte i 2. klasse. Vi er kjempefornøyde med så bra rekruttering! Det er noe vi har jobbet for gjennom hele 2008.

I morgen kommer gjengen hjem til meg. Vi skal spise pizza, vafler og norsk sjokolade:) I tillegg skal vi se en dokumentar om Bibelen. Det er fint å få ha denne første uken med 1. klasse. Slik lærer jeg navnene med en gang og blir fort kjent med dem. Det virker å bli en veldig bra klasse! De deltar ivrig, stiller spørsmål og har meninger. Vi har allerede hatt flere intense diskusjoner. Det lover godt!

Bolivia

2009-02-04T03:59:00.000-08:00

Bolivia er et flott land! Kjempefin natur, hyggelige mennesker og masse gøy å se og oppleve.

25 dager er ganske lenge. De 8 studentene fra FATEV og jeg følte nesten vi hadde flyttet til Bolivia. I La Paz bodde vi i to leiligheter rett ved siden av hverandre og det kjentes omtrent som å bo i studentkollektiv. Leilighetene lå midt i sentrum og i gå-avstand fra det meste.
La Paz er en helt spesiell by. Den har en høydeforskjell fra nederst til øverst på ca 1000 m. Alle husa er bygd oppover fjellsidene og ser i tillegg akkurat like ut. Det er sjeldent å se et hus som er malt, de aller fleste er mursteinhus med denne kjente rødfargen.
I La Paz bor det ca 1 mill mennesker, og El Elto, byen som ligger rett på oppsiden, på fjellplatået, har også ca 1 mill innbyggere. Disse to byene går nesten over i hverandre, men El Alto er tydelig fattigere enn La Paz og har færre fin hus og byparker.

De to siste ukene av turen var vi i La Paz og El Alto og jobbet for Misjonsalliansen. Det var veldig spennede å bli kjent med arbeidet Misjonsalliansen gjør i Bolivia. Vi ble tatt godt imot og vist stor tillit gjennom å bli satt til interessante og ansvarsfulle oppgaver. Noen av oss jobbet på hovedkontoret med instalering av datamaskiner, regnskapsføring og utbetalinger. Noen jobbet på et senter for gutter som har bodd på gaten og som har rusproblemer. Og andre igjen gikk på husbesøk og foretok intervjuer med ungdommer som har søkt seg inn på et ledertreningsprogam som gir studiestipend.

Jeg var med i denne siste gruppen. Vi besøkte 25 hjem og hadde grundige intervju der vi var på jakt etter å finne ut av den økonomiske situasjonen til familien, om ungdommen var en ansvarsfull og pliktoppfyllende student og hvilket lederansvar ungdommen for tiden har i menigheten. Dette var de tre kriteriene for å komme med i ledertreningsprogrammet. Det var veldig interessant å komme hjem til folk og se hvilke omstendigheter de lever under. Mange av dem har virkelig behov for hjelp! I noen av de meste trengende tilfellene kan en familie på 8 medlemmer bo på to rom med ikke mer enn 500-600 kr i måneden i inntekt. Av de 25 ungdommene, var vår oppgave å velge ut 10 som skulle få hjelp. Det var ingen enkel oppgave! Men etter at alle ungdommene hadde vært inne på hovedkontoret til Misjonsalliansen på et andre intervju, klarte vi å bli enige og listen over de utvalgte var klar.
Det hadde vært veldig kjekt å kunne følge dette programmet og disse ungdommene videre!

Et særtrekk ved La Paz som må kommenteres er handelslivet. Arbeidsledigheten er stor og mange trekker til gatene med hva de enn måtte ha for å selge. Det er telt, salgsboder og handel overalt! Ofte variere handelen fra time til time i gatene. Om morgenen kan det være salg av jakker, om ettermiddagen er turen kommet for dopapir, såper og annet toalettutsyr og om kvelden er det ryggsekker og ransler. Kampen virker stor om å få noen timer på et trafikkert gatehjørne.
En mann fra Misjonsalliansen påsto at alt er organisert og registrert, men jeg har mine tvil. Det virket veldig rotete og tilfeldig. Men det var spennende! Vi kunne gå i timesvis rundt om i byen og hele tiden kom vi over nye gater og nye produkt. I én gate var det salg av mobiltelefoner, i neste gate all salgs belysning, i en annen gate var det bryllupsutsyr, i én gate sko, i én alt du trenger til kontor og skole og slik fortsatte det. Vi fant fort ut at klær og det meste annet var mye billigere i Bolivia enn i Brasil, og uten tvil billigere enn i Norge. Det ble en del handel på oss, selv om jeg tviler på at en Addidas-jakke til 30 kr virkelig kan være Addidas...

Det er umulig å være i Bolivia uten å kjøpe håndarbeid og vakre tepper, vesker, skerf og hansker. Bolivianerne er kjente for sine mange farger og vevde tøy. Gatene som selger kunst og håndverk ble fort våre favoritter. Vi kunne gå fra butikk til butikk og bare beundre alt det fine de lager. Heldigvis er folk i Bolivia høflige og på ingen måte masete og innpåslitne. De lot oss få kikke i fred og var like koselig selv om vi gikk ut av butikken uten en pose og bare takket for oss.

Men vi var ikke bare i La Paz. De to første ukene var vi byen, Cochabamba, og besøkte Frelsesarméen. Vi landet først i La Paz og kjente virkelig at vi befant oss høyt over havet. 3 700 m er langt mer enn vi er vant til og vi merket at det var tungt å puste og at vi fort ble slitne. Men allerede samme kveld satte vi oss på bussen til Cochabamba som ligger 1000 m lavere.
I Cochabamba merket vi ikke særlig mye til høyden, men før vi kom dit, hadde vi en ganske så tøff busstur over fjellet. Bussen går nemlig først oppover fra La Paz, til ca 5000 m, før den begynner på nedstigningen. Det var en ekkel opplevelse å ikke få nok oksygen. Vi ble svimle, fikk vondt i hodet og da bussen gikk varm og måtte stå i ro en times tid på det høyeste, besvimte jeg. Heldigvis visste noen av de andre at det er ganske vanlig at Mona besvimer fra tid til annen. Alexandre som satt ved siden av meg ble ikke det minste overrasket eller stresset. Han bare spurte om jeg var våken nå, og lukket opp vinduet. Så snudde han seg i setet og sov videre. Fint med avbalanserte folk! :)

I Cochabamba bodde vi først én uke på et jentehjem. Det blir drevet av en enslig kvinnelig offiser og har til sammen plass til 60 jenter. Disiplinen er hard og reglene mange. I starten ble vi nesten litt skremte og passet godt på at vi kom presist til måltidene og pusset tennene i rette tid. Men etterhvert fikk vi god kontakt med offiseren og kunne også se hvilken kjærlighet hun har for jentene og at disiplin virkelig er nødvendig når én person alene skal ha ansvar for så mange jenter og hele driften av stedet.
Vi ble veldig glad i jentene! De ble våre spansklærere, guider og venner. Programmet på jentehjemmet var tett. Om formiddagen pusset vi opp klasserom og reparerte småting rundt om i huset og om ettermiddagen hadde vi sommerbibelskole for jentene og for andre barn fra bydelen. Studentene klarte seg bra på spansk. De fortalte bibelhistorier, ledet allsang, organiserte leker, hadde vitnesbyrd og talte. Jeg ble kjempeimponert! Alle 8 var så villige, positive og strakk seg langt for å tilpasse seg kulturen og livet på jentehjemmet. Maten var i blant en utfordring, men stort sett klarte vi alle sammen å tømme skålen med havresuppe og smile takknemlig til tallerknen med kokte hvetekorn.

Den siste uken i Cochabamba var vi på et dagssenter som også tilhører Frelsesarméen. Igjen pusset vi opp på formiddagene og hadde sommerbibelskole for barn på ettermiddagene. Denne gangen bodde vi hjemme hos offiseren som var rektor for dagssenteret. Ei kjempekoselig dame som gjorde alt hun kunne for at vi skulle trives og ha det bra. Denne uken ble vi kjent med en del bolivianske ungdommer. Det var kjekt å bli kjent med jevngamle. Vi fikk mange gode samtaler og vennskapsbånd ble knyttet for framtiden.

Det var en veldig fornøyd gjeng som satte seg på flyet tilbake til Brasil etter nesten en måned i Bolivia. Vi fikk oppleve, se og lære så mye! Mange av studentene hadde sitt første møte med en frammed kultur og et annet språk. De fikk se litt mer av hva misjonsarbeid kan være og fikk kjenne på hvilke behov som finnes. Mange av dem fikk bekreftet at de er på rett vei og at det er til misjonsarbeid Gud har kalt dem. Det er spennede å møte kristne fra andre land og kulturer. Vi merker at vi er forskjellige, men at vi likevel er søsken og har den samme Gud og Far. Det er en stor opplevelse å få dele Guds Ord, be og lovsynge sammen med brødre og søstre fra andre deler av verden. Studentene fikk oppleve dette og på mange måter tror jeg det ble både en trøst og en oppmuntring. Misjonslivet innebærer ofte å bo langt vekke i fra familie og venner, men som kristne har vi en annen familie som er spredt over hele verden. Vi som tilhører Guds familie kan finne et hjem, en bror og en søster selv vi drar bort fra vårt land, vår slekt og vår fars hus.

Se flere bilder fra Bolivia!

Jul og avreise til Bolivia

2009-01-05T16:47:00.000-08:00

Nå har jeg hatt juleferie og besøk av mamma og pappa. Vi har hatt tre kjempefine uker i lag og fått med oss masse av brasilianske julestemning. Det vil bl.a si juletre pyntet på de mest fantasifulle måter, julelys i alle farger og varianter, julekonserter, parader og ikke minst julebudskapet formidlet klart og tydelig. Det har vært flott å se hvordan budskapet om Jesus i krybben, Maria og Josef, hyrdene på marken, englene og de vise menn har blitt fortalt i alle sammenhenger, også på offentlige arrangement uten kirkelig tilknytning. Det er ikke alle steder at julenissen holder appell og minner alle om julens egentlig budskap og hvor viktig det er å huske at Gud ble menneske i julen, født på denne jorden for å frelse oss!

Vi feiret jul i Curitiba og dro så til Sør-Brasil til byene Gramado og Canela. Der var vi i en liten uke og koste oss skikkelig! Her ser dere et bilde av foreldrene mine foran et av de mange juletrærne i Gramado.

I morgen reiser mamma og pappa tilbake til Norge og jeg drar til Bolivia. Jeg skal være i Bolivia i 25 dager, fra 6.-31.jan, sammen med en gruppe på 8 studenter fra FATEV. De skal ha misjonspraksis og jeg er med som ansvarlig lærer og reiseleder. Det blir spennende!! Vi skal besøke Frelsesarméen sitt arbeid i Cochabamba og Misjonsalliansen sitt arbeid i La Paz. I kveld har jeg stresset med å pakke kofferten, en skikkelig utfordring siden det er varmt i Cochabama og kaldt i La Paz. Ellers er jeg spent på hvordan vi vil takle høyden, vi skal jo opp noen 1000 m.

Juleavslutning med 1.årsstudentene

2008-12-13T10:54:00.000-08:00

I går kveld var jeg på juleavslutning med 1.årsstudentene. Vi var hjemme hos Omar som bor i en by noen mil fra Curitiba. Han har litt av en skolevei hver dag!

Stemningen var god! Vi grillet, hadde "hemmelig venn", sang, spilte videogame (gutter er like overalt!) og pratet og lo masse. Det er rart å tenke på at denne gjengen allerede er ferdige med det første året. Til neste år blir situasjonen en annen for denne lille klassen, det kommer nemlig en god gjeng fra Nordøst som skal begynne rett i 2. klasse. De har gått på en to-årig bibelskole som godkjennes som Fatev's 1. år.

Nå er det virkelig sommerferie! Mange av studentene har reist fra byen og flere ser jeg nok ikke før skolen starter igjen i februar. Men det har vært et fint år og vi er takknemlige for hvordan Gud har sørget for Fatev. Når vi ser tilbake på hvordan den økonomiske situasjonen så ut i begynnelsen av året, er det virkelig et Guds under at 2008 endte så vidt på plussiden. Vi tar det som et tegn på at Gud har en vilje med Fatev og så prøver vi å bekymre oss mindre og trygt legge alt sammen i Guds hender.

Opptaksprøver på Fatev - 2009

2008-12-09T05:46:00.000-08:00

Lørdag 6. desember hadde vi opptaksprøver på Fatev for 2009. Vi trenger jo mange studenter til neste år, og er derfor kjempeglade for at over 20 stk møtte opp!

Vanligvis er det flere som tar opptaksprøvene enn de som faktisk møter opp første skoledag, men likevel har vi gode forhåpninger om et stort 1. klassekull i 2009. Ofte kommer det med 4-5 stk i løpet av januar og februar også, som får ta opptaksprøven ved semesterstart.

Rektor har startet en kampanje der vi ber Gud om 30 nye studenter til neste år. Noen som tar utfordringen og blir med oss å be?

Besøk av Marit

2008-12-06T08:12:00.000-08:00

Denne uken har jeg besøk av søskenbarnet mitt, Marit. Hun kom til Curitiba fredag for en uke siden etter å ha vært en stund sammen med Anne, Bjarte og ungene i Cabo Frio, et par timer fra Rio de Janeiro.

Lørdag morgen satte vi oss på bussen til Foz do Iguacu som ligger på grensen mot Argentina og Paraguay. Det er en 10-timers busstur, men jeg begynner visst å bli vant med å reise med buss nå for det kjentes ikke spesielt langt.

As catarats, eller fossfallene, i Foz do Iguacu er en opplevelse!! Jeg har vært der noen ganger nå, men jeg blir like begeistret hver gang. Det er som å vandre i en liten del av Edens hage på jord.

På tirsdag kveld tok vi nattbussen tilbake til Curitiba. Vi hadde egentlig tenkt å dra ned mot kysten av Santa Catarina, men pga de store oversvømmelsene og rasene i området, ble det Curitiba og kysten av Paraná i stedet for.

I morgen er allerede uken med Marit over og hun setter seg på flyet tilbake til Norge. Men det har vært en kjempefin uke!! Veldig gøy å ha besøk av deg, Marit! Kom gjerne igjen!

Her kan dere se flere bilder fra turen!

Siste skoleuke!

2008-11-27T17:44:00.000-08:00

Muntlige prøver er nervepirrende! Denne uken har 3. klassingene vært igjennom Fatev's skrekkuke med 4 kvelder på rad med utspørring i alt pensum de har vært igjennom til nå.

Gilmar, Vaninha, Guga, Cinara, Tati og Danny

Skumle sensorer!! Martin, Rachel, Arzemiro, Mário og Oscar.

Alle studentene er sammen denne uken. Medstudenter kan være de tøffeste til å stille spørsmål! Men jeg synes gjengen klarte seg bra! Og nå er de ferdige!

Ferdig er også skoleåret på Fatev. Det som gjenstår nå er en avslutningsgudstjeneste i morgen etterfulgt av god mat laget av Arzemiro. Så er det sommerferie i Brasil, i alle fall for studentene på Fatev. Neste lørdag skal vi ha opptaksprøver for neste år og vi håper og ber om at minst 30 stk skal skrive seg inn. Vi trenger et stort kull, og heldigvis har vi langt flere interesserte på dette tidspunktet i år enn vi hadde i fjor.

Rio Preto og Porto Alegre

2008-11-27T17:21:00.000-08:00

Porto Alegre er en kjekkere by enn jeg hadde trodd. I alle fall hadde Evy og jeg noen fine dager der! I tillegg til en lang møtedag på kontorene til kirkeledelsen i IECLB, så benyttet vi anledningen til å være litt turister. Vi fikk med oss en konsert med en akapellagruppe på seks som sang populærmusikk fra Brasil, negro spirituals og gospel, og så havnet vi tilfeldigvis midtveis inn i en konsert arrangert av marinen med fullt orkester og gode solister. Vi fikk med oss solnedgangen langs innsjøen, spiste god mat i et flott strøk av byen, vandret med kart og kamera og satt i 1 time og 20 min på turistbussen.

Mandagen ble brukt til å snakke med Ingrit og Homero som jobber ved kirkens hovedkontor og med Whanderson og Marco som jobber i Missão Zero og som var kommet fra Curitiba for å delta på møtene. Vi fikk snakket litt om samarbeidet IECLB-NMS-MZ, gikk igjennom litt prosedyrer, evaluerte og drøftet veien videre. Jeg tror det er viktig at vi kommer sammen slik innimellom for å snakke i lag og for å kunne oppklare evt. misforståelser.

For min del var det første gangen i Porto Alegre og første gangen på hovedkontoret til IECLB. Greit å bli litt kjent før jeg skal overta som representant. Ingrit og Homero er kjempekoselige! Jeg tror det skal bli fint å samarbeide med dem!

Meg, Evy, Homero og Ingrit.

Ellers så hadde jeg også noen fine dager med familien Nyvoll i Rio Preto. Evy forklarte meg masse om representantjobben. Periodevis kjente jeg meg kjempeforvirret, men mot slutten begynte ting å falle på plass. Håper bare jeg klarer å huske alt! Men med Evy sin"NMS"-mappe på dataen + alle permer og dokumenter, så skal jeg vel klare å finne ut av det.

Igjen må jeg bare si at det blir trist å ikke har fam. Nyvoll her til neste år, men jeg ønsker dem masse lykke til med alt som venter dem i Norge!

Ut på tur igjen...

2008-11-20T06:14:00.000-08:00

Det er bare litt over en uke siden jeg kom hjem fra Mali, men i kveld er det ut på tur igjen. Først skal jeg ta nattbussen til São José do Rio Preto der Arild og Evy Nyvoll og barna bor. Vi er ikke så mange NMS-misjonærer i Brasil. Det er Arild, Evy, meg og Inger Øybekk som kommer og er her noen uker i året. Jeg må innrømme at det er litt trist at Arild og Evy nå avslutter sin periode i Brasil og reiser tilbake til Norge i desember. Da blir vi ikke mange igjen! Det tar ca 12 timer med buss å komme til byen der Arild og Evy bor, derfor har vi ikke kunne møtes så ofte, men det har vært veldig fint hver gang vi har fått det til!

Evy har vært NMS-representant i Brasil, og nå skal hun gi meg en opplæring slik at jeg kan overta funksjonen fra og med midten av desember. Det er en ganske administrativ jobb, mye rapportskriving og økonomi. Ikke akkurat det jeg liker best, men det er en viktig jobb som må gjøres. Det jeg håper blir kjekt med jobben, er samtalene med kirken og folk her i Brasil og muligheten for å komme med idéer og tenke videre når det gjelder samarbeidet mellom Norge og Brasil. Og så kommer jeg litt oftere til Norge. To ganger i året er det samlinger for alle representanter i Stavanger. Det skal bli fint å ha denne muligheten til å møte kolleger i NMS.

På bildet ser dere Evy og Arild sammen med Tiago. Når Arild nå slutter som prest i menigheten i Rio Preto, er det Tiago som skal overta. Han har hatt praksis i Rio Preto i et par år og ble ordinert til misjonær i IECLB for noen måneder siden.

Jeg blir ikke så mange dagene i Rio Preto. Tidlig søndag morgen tar Evy og jeg fly til Porto Alegre for å møte folk i kirkeledelsen til IECLB. Vi skal ha møter mandag formiddag sammen med Whanderson og Marco fra Missão Zero. Det blir spennende! Håper at vi kan få noen gode samtaler. Så blir jeg i Porto Alegre fram til tirsdag ettermiddag. Da er det full fart tilbake til Curitiba for å få med meg den siste uken på skolen før sommerferie.

Noen glimt fra Mali

2008-11-12T16:04:00.000-08:00

En intens, inntrykksmettet og opplevelsesrik uke i Mali er over. Det er bare 10 dager siden jeg reiste fra Curitiba, men det virker mye lengre. Det har skjedd så mye i løpet av denne tiden. Jeg har blitt kjent med mange flotte kolleger i NMS, har hørt spennende undervisning, fått et innblikk i NMS sitt arbeid i andre land og ikke minst har jeg fått sett litt av Mali og lært litt om de ulike folkegruppene og kulturene som finnes der.

Her ser dere litt av gjengen på båttur på elven, Niger. Vi hadde utflukt en ettermiddag for å besøke noen fulanere som bor i elvedeltaet.

Ingvald er en tidligere Mali-misjonær som nå er tilbake på feltet for flere kortere perioder. Han kan mye om fulani-kulturen og har mange kontakter blant folket. Det var veldig spennende å høre ham fortelle, og så er han jo så flott kledd! Nesten som en innfødt, kanskje bortsett fra skoene, og ryggsekken...

En ettermiddag var jeg blant de heldig utvalgte som fikk besøke en nomadelandsby. Dette er også fulanere. De er gjetere og driver med kveg. Av utseende er de høye, tynne og rake i ryggen. De går flott og fargerikt kledd, er stolte, beherskede og et rolig folk.

Ingvald fikk behandle såret til en gutt som hadde brent seg. Vannblemmen hadde sprukket og moren hadde fått i råd fra de andre å strø sand i såret. Den stakkars gutten gråt og det gjorde sikkert veldig vondt. Ingvald vasket såret rent og forbandt det med et stykke tøy som han rev løs fra turbanen sin. Omsorgen gjorde inntrykk. Ofte er det ikke så mye som skal til, og så mye bedre en liten barnehånd kan bli dersom bare moren får den informasjonen og opplæringen hun trenger.

Mennene var ute med kveget og bare kvinnene og barna var igjen i landsbyen. Vi ble tatt veldig godt imot og tilbudt både vann og melk. Denne lille nomadelandsbyen ligger bare noen ganske få kilometer fra byen, Sévaré. Likevel har de fleste barna aldri vært i byen. De går ikke på skolen og dagene tilbringes i landsbyen. Vannet hentes fra en liten dam oppe på et lite platå og er ikke rent. Bare et steinkast unna ligger en annen liten landsby, men der bor jordbrukerne. De er ikke fulanere og snakker et annet språk, har en annen kultur og bor i andre hus. Ingvald fortalte at de prøver å leve i fred med hverandre og bytter gjerne litt varer, men ellers har de ingenting med hverandre å gjøre.

Mange tanker gikk gjennom hodet mitt etter dette landsbybesøket. Hva skjer når de blir sjuke? Hvilken forskjell kunne det vel ikke gjort med rent drikkevann? Globaliseringen og den moderne verden har nådd Mali også. Hvordan skal barna fra denne landsbyen klare seg i møte med alt det nye uten noen form for skole og opplæring?

Thailand-misjonærene, Mildred og Solveig, fikk seg mange gode venner blant barna i landsbyen vi besøkte i elvadeltaet. Det var stas å få holde i hånden! :) Vi hadde følge av en stor barneflokk gjennom hele landsbybesøket. Koselig!

Alltid kjekt med bilder! Og veldig gøy å få se seg selv etterpå. Her er Odd Bjarne omgitt av en skokk forventningsfulle gutter. Det ble kultursjokk på kultursjokk for en Japan-misjonær fra Sørlandet.

En liten gutt har funnet den trygge hånden til Mali-misjonær, Stina.

Jeg blir så imponert over disse afrikanske jentene som bærer alt mulig på hodet! - for en balanse, og for en styrke!

Hva spiser de i Mali? Hirse er visst svaret. Og hvis jeg ikke tar helt feil, er det hirse som er på dette bildet. De lager hirsegrøt og hirsesuppe. Grøten serveres gjerne med en slags mørkegrønn bladsaus. Jeg uttrykket litt skuffelse over at vi aldri fikk smake denne tradisjonelle maten, men ut fra reaksjonen til nettopp utreiste Mali-misjonær, Frode, så bør jeg visst bare være glad til. Lokal mat kan være en utfordring! Lykke til, Frode!

I elven foregår det meste... her har vi klesvask, oppvask, kroppsvask... osv.

Det dyrkes ris i elvedeltaet. Det må være et av Guds mange under! Tenk at det går en stor elv nesten rett inn i ørkenen og ut igjen, og at bare noen mil fra Sahara står rismarkene i vann...

Turbaner selges i mange flotte farger!

Søndag ettermiddag fikk alle som var friske nok til det, besøke en dogon landsby. Vi fikk med oss en lokal guide som var veldig åpen og flink til å fortelle. Dogon landsbyen var veldig fint organisert, rein og ryddig. Midt i byen ligger stedet der de eldste møtes. Det er kunnskapens og visdommens sted der konflikter tas opp og løses. Huset er spesielt med et veldig lavt tak. Vi fikk vite at det lave taket var til for at folk måtte besinne seg. Det nytter ikke å fare opp i sinne hvis du slår hodet i taket!

Besøket i dogon landsbyen gjorde inntrykk. Særlig alt det vi fikk vite om omskjærelsesritualene og animismen som ligger djupt bak den overfladiske islamske fasaden. Her var det snakk om gamle overleveringer, tradisjoner, fetisjer som blir levende, ofringer og eldste som bor i grotter og blir vasket rene av slanger.

Til slutt et bilde av en gammel mann og sitt esel. Jeg tror ikke han er fulaner, selv om jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å se forskjell på folk; på hvem som var fulani, dogon, bobo, bozo, khassonke, bambara, senufo, osv. Det finnes mange folk, mange språk og mange kulturer i Mali. NMS jobber blant fulanifolket. Det er startet en kirke og mange av misjonærene oppsøker fulanilandsbyer og driver med evangelisering. Det er et arbeid som går seint, som krever tålmodighet og utholdenhet. Jeg forsto så pass i løpet av uken at en fulaner ikke bare blir revet med og tar store impulsavgjørelser. Tilliten må vinnes og budskapet som forkynnes må også vises i praksis gjennom levd liv.

"Budskap"-uke i Mali

2008-10-30T18:03:00.000-07:00

Nå på lørdag, 1.nov, reiser jeg til Mali for å delta på en samling for ansatte i NMS knyttet til programmet, "Budskap". Temaet for samlingen er teologisk utdannelse på alle nivå fra enkle kortkurs om Bibelen til akademiske teologistudier.

Jeg skal reise fra Curitiba, via São Paulo og Amsterdam, til Paris. I Paris møter jeg 11 andre fra NMS, og sammen reiser vi til Mopti i Mali søndag kveld. Så skal vi være sammen, NMS-ansatte fra Afrika, Asia, Europa og Sør-Amerika. Jeg tror det blir en spennende og motiverende uke! Det skal bli interessant å høre hva de andre har å fortelle om temaet. Og så skal vi ha undervisning av Hans Austnaberg og Svein Ragnvald Tjora.

En lang reise for få dager. 11. november er jeg tilbake igjen i Curitiba.

Husbesøk og kveldsgudstjeneste

2008-10-26T09:34:00.000-07:00

Studentene på Fatev må i løpet av studietiden være med på tre misjonsturer eller evangeliseringskampanjer. I går var vi inviterte til menigheten, São Mateus, som hører til helt i utkanten av Curitiba på den andre siden av byen. Noen av studentene våre har praksis der til vanlig, og vi andre som ikke hadde vært der før, ble sjokkerte over å se hvor lang vei disse studentene har hver helg. Vi brukte omtrent tre kvarter med bil, men med buss tar det én og en halv time! Det vil si at studentene drar hjemmefra kl. 06:30 på søndagene for å komme tidsnok til gudstjenesten kl. 08:30. Curitiba er en stor by!

Men denne lørdagen var vi inviterte til å gå på husbesøk i bydelen på ettermiddagen og til å ha gudstjeneste om kvelden. Til sammen var det ni studenter fra ulike klassetrinn og meg. Menigheten har mange medlemmer som ikke er aktive. Presten regnet med at ca. 70 % av medlemmene ikke deltar på noe i kirken lengre.

Så vi gikk sammen to og to, fikk utdelt kart og navn med adresser og satte i gang. Det var en utfordring å finne fram til de rette husa. Husnummera virket helt tilfeldig plassert. Det var ingen logisk rekkefølge; et hus kunne ha nr.92, mens nabohusa gjerne hadde nr. 375 og nr.1024!
Så da var det bare til å kjøre sakte og se på hvert enkelt hus, eller begynne å spørre seg fram om noen visste hvor vedkommende bodde.

Jeg vil tippe at vi klarte å besøke rundt 30 familier. Noen hadde funnet seg nye kirker, noen gikk fremdeles i São Mateus innimellom, noen var skuffet over menigheten, noen hadde problemer med å komme seg til gudstjenestene, noen inviterte oss inn, noen bare svarte ved porten, noen ble glade og noen kunne vi høre diskutere hvordan de fortest mulig kunne bli kvitt oss. Reaksjonene var forskjellige. Men i alle fall var det mange som fikk en representant fra menigheten på besøk den dagen, som ble invitert til kirken og som fikk muligheten til å fortelle sin historie.

Det kom ikke så veldig mange på gudstjenesten, men det ble likevel en spesiell kveld. Vi fra Fatev hadde ansvar for hele gudstjenesten og det var så flott å se studentene ta ansvar. Alle bidro med noe og jeg tror det var en fin erfaring for dem. Vi hadde lovsang, vitnesbyrd, forbønn, tekstlesing, tale og informasjon om skolen vår.

Det er fint å komme seg ut slik av og til. Studentene trenger å få praktisere det de studerer og det er kjekt å få gjøre noe slikt sammen. Det skaper samhold og styrker fellesskapet. Dessuten var det interessant å bli kjent med virkeligheten til en liten luthersk menighet i en fattig utkant av millionbyen, Curitiba.

Modul om bønn

2008-10-22T04:47:00.000-07:00

Denne uken har jeg modul med 1.årsstudentene om bønn. Vi studerer O. Hallesby sin gamle klassiker, "Fra bønnens verden", som nettopp har kommet ut i ny oversettelse på portugisisk.

O. Hallesby skrev sin bok i 1927, men bokens tema er like aktuelt og engasjerende i dag som den gang. Den brasilianske utgaven inneholder også et eget studieopplegg til hvert kapitell som fungerer fint for smågrupper.

I tillegg til å studere og samtale rundt temaet, bønn, skal vi også ha samlingsstunder i kapellet hver kveld. En modul om bønn kan ikke bare være teoretisk, vi må også praktisere.

På fredag skal vi besøke en hage som noen nonner driver. Der er det laget en bønnevandring som kalles "Jesu vei". Jeg tror det blir fint for studentene å besøke noe litt annerledes, håper bare at det ikke regner på fredag!

Kaktusplantasje!

2008-10-19T12:48:00.000-07:00

Henny og Beate fra MKR.

2008-10-19T11:56:00.000-07:00

Noe av det kjekke på kirkekonsilet, var å bli kjent med to flotte kvinner fra Mellomkirkeligråd! Den Norske Kirke har også en egen samarbeidsavtale med IECLB og hadde to utsendinger på representantoppdrag.

Henny Koppen bor i Stryn og er musikklærer på høgskolen i Volda. Hun sitter i bispedømmerådet og er medlem av Mellomkirkeligråd.
Verden er ikke stor, og Norge er ganske lite... Henny og jeg hadde ikke snakket lenge sammen før vi fant ut at hun var en god venninne av mamma fra studietiden. De hadde vært ettåring for KFUK-KFUM samme år og begge to studerte etterpå i Volda og sang i samme kor. Henny kunne fortelle om mange spillekvelder hjemme hos mamma og Kari med stekte lapper.

Beater Fagerli er sentralkirkelig ansatt i avdelingen for økumenikk og internasjonale spørsmål. Hvis jeg har forstått det rett, så er hun seniorrådgiver for teologiske spørsmål. Tidligere har Beate vært ansatt ved sekretariatet i Kirkenes verdsråd i Genève. Og ja, hun er ei kjempeskarp og intelligent dame, og i tillegg kjempekoselig!

Brasil er mer enn samba, strender og fotball! Når brasilianere fra Sør-Brasil skal arrangere kulturkveld, er det nesten som å komme til Tyskland, eller til ei fjellbygd i Norge. Det er folkemusikk og folkedans akkurat slik som vi kjenner det hjemmefra. Og så er det selvsagt ølservering, det hører jo liksom med til den tyske kulturarven, og få av de kirkelige ansatte virker å stille spørsmål ved denne innbarkede kirkekonsiltradisjonen.

Fredagen var det utflukt for alle gjestene. Det var en kjekk dag der vi fikk bli kjent med noen av tursitattraksjonene i Estrela. Vi var innom et brennevinsbryggeri og fikk det vi ville av smaksprøver. Kanskje en sukkerrørsbrennevin med jordbærsmak, eller kanskje kaffi, eller peppermynte, annans eller sjokolade??

Beate ble gladere og gladere... hehe!
Nei da, vi er ansvarsfulle ansatte i kirke og misjon og var raske til å si: "Det er nok, det er nok!!"

Så var vi innom en sjokoladefabrikk med utsalg; mye godt og fint!

Vi besøkte et fransiscanerkloster og jeg fikk sansen for denne herlige statuen; en gaúcho (sørbrasiliansk cowboy) på vei til å bli munk!!